«SPONTAN PERFEKSJONIST»
Jeg har «ingen» plan, for når jeg har det blir det aldri slik jeg hadde en formening om at maleruttrykket mitt skulle bli denne gangen heller.
«Jeg er ganske nysgjerrig på hvorfor jeg skulle male geometrisk stil, fordi jeg var veldig dårlig i matte på skolen. Kanskje det er en ironi her?
Jeg er så ydmyk og takknemlig, men noen ganger tar det virkelig pusten min.
Men… Jeg kan ikke la vær å lure på hvorfor…
Kanskje dette er slik jeg kan forstå?»
En endt syklus
I de 18 årene (1996-2014) jeg holdt på med historisk inspirert klesdesign, ble badekaret intuitivt innfallsvinkelen på det jeg skulle skape. Så varmt vann jeg klarte å oppholde meg i, og med stearinlys, røkelse og keltisk og litt svevende musikk, ble slik jeg importerte designet fra universets skaperstudio.
Vært her før
Det har ikke slått meg en eneste gang at jeg ikke skulle gjennomføre designet, tekstene, fotograferingen eller malestilen min slik jeg har mottatt det, og det sier meg at jeg tror på reinkarnasjon. Det gjør meg glad å både føle det, men også tenke på at jeg har med meg mer og mer for hvert liv jeg lever. Slik tror jeg at jeg utvikler meg fordi jeg innehar en ballast og dybde på både godt og vondt.
Det ble etterhvert sært lite gøy å være selvlært
Hvor skulle jeg finne de riktige knaggene til de historisk inspirerte draktene?
Hva skulle jeg svare når noen spurte hvor draktene kom fra?
Og den mindreverdige følelsen når jeg ble fortalt at jeg ikke kunne delta på utstillingen fordi jeg var Autodidakt. Enda verre ble det da jeg spurte hva det betydde… selvlært var det litt foraktelige svaret.
Holdt meg for meg selv
Nettopp fordi jeg aldri har villet være en som kopierer andre, trengte jeg og måtte tilbringe tid alene med arbeidet mitt. Jeg kjente ingen, og jeg visste svært lite om hva andre designere skapte, bortsett fra de jeg møtte på messene jeg deltok på rundt omkring i Norge.
Nå dør jeg!
I årene fra jeg var 6 til jeg ble 9 år, var jeg tre ganger på et sykehus i Oslo for operasjoner av polypper og mandler. Den gangen (jeg er født i 1962) var det Eter som var narkosemiddelet, og ble gitt med en klut over nesen fra en brun glassflaske med den bedøvende dritten som ble til et mareritt. Hver gang trodde jeg at jeg skulle dø fordi jeg følte at jeg ble kvalt og en løve gapte over hodet mitt.
Jeg hadde blitt utsatt for altfor mye narkose på kort tid var svaret fra legen i ettertid. Jeg tror det har bidratt til mye problemer med frykt og angst opp igjennom livet, og det preget nok også en for tøff ungdomstid.
De som har opplevd å få Eter, vet muligens hva jeg snakker om.
Så… hva har dette med design, kunst og forfatterskap å gjøre?
Vet ikke, men jeg tror at jeg mistet evnen til å ha en plan, kanskje fordi jeg slet med konsentrasjon i årene på skolen, og i voksenlivet. Jeg «døde» jo tre ganger, og havnet i farlige situasjoner som jeg ble reddet ut av en del ganger når jeg ble eldre, så hvorfor ha noen plan? (De usynlige hjelperne har måttet trådt til mange ganger. Og jeg håper de vil være med meg resten av livet. Har vært mer forsiktig de siste 15 årene.)
Jeg manglet evnen til å konkurrere med andre om jobber i ungdomstiden, så da jeg med hjelp av min pappa endelig fikk en jobb i Teledirektoratet jeg ville vokse i, ble jeg stoppet av manglende ansiennitet. Det førte til en tid med virring og til slutt stoppet alt opp og endte med omskolering, men jeg kom ingen vei i helsesektoren som jeg ønsket å jobbe i. Så konklusjonen er nok at jeg manglet en del for å kunne bli valgt, eller passe inn, så da jeg plutselig en dag ut av det blå begynte å sy og skrive, startet en ny æra for meg.
«Jeg er utdannet av friheten og skapelsens mangfold.
Kjærligheten og sjelen er med på å lage et fantastisk skaperverk!»
Berit Haga
Aldri hadde jeg trodd at jeg kunne jobbe så intensivt og være så skjerpet, og balansere så mange baller i luften samtidig. Nå var jeg fri på en måte jeg aldri hadde følt før, og kolleksjonen vokste, og kundene kom og de ble fornøyd. 3 drakter i Norsk Bunadleksikon er jeg svært stolt av. Jeg klarte også å forholde meg til de som hjalp meg med syingen, og jeg fungerte fordi jeg fikk skape.
Stopp!
Alt har sin ende, og etter 18 år, ble jeg stoppet på smerte i hele kroppen av for store belastninger med ekstremt mye jobbing, barn, utdannelsen til yogalærer og driften av butikken min. Det gikk dessverre den veien at jeg i januar 2019 endte med full uførhet på grunn av utmattelse-syndrom og Posttraumatisk stress syndrom som førte til angstanfall på løpende bånd. Takket være yoga klarer jeg å behandle meg selv i stor grad når anfallene kommer, men jeg må hele tiden være årvåken og legge merke til de tidlige symptomene.
Var dette slutten nå da?
At kunstnerlivet skulle fortsette med abstrakte malerier i akryl, kom som en stor glede en dag etter å ha mottatt 11geometriske motiver som jeg kaller nøkler i tiden rett før jeg ble ufør. Da jeg skapte klær brukte jeg mye farger, men denne gangen ble jeg inspirert av de usynlige hjelperne og universet til å bruke kun de 3 fargene sort, hvitt og gull. Det ble i grunnen helt naturlig for meg å lytte til det budskapet.
Prøv en ny farge, Berit
Ja det prøvde jeg, men det ble bare rot og funker rett og slett ikke!
Høy-sensitiv
Har hørt at det er noe tull, men jeg kan skiver under på at det er jeg, og det er slik jeg mottar min livsoppgave – å skape.
Som yogalærer har jeg valgt å bevege meg vekk fra det perfekte tekniske, og heller føre inn følelser og forandringer som de viktigste ingrediensene i øvelsene i noe jeg kaller Stille Yin bevegelse. Og, det er slik jeg sydde, og det er slik jeg maler og skriver i det øyeblikket jeg lever i akkurat nå.
Modig
Kan hende jeg er det, og har blitt fortalt at jeg er det, men så redd jeg er noen ganger når jeg står foran et tomt lerret, føles motet langt vekke. Men, jeg står der og kan gråte… eller føle en kjempelykke fordi jeg vet at nå skjer det noe stort. Og avtalen med universet er… Stå i det og ta imot budskapet slik det er, uten å korrigere det. Ha tillit til det som kommer og det som skjer.
Formidle noe
Slik jeg ser det, så føler jeg at det som kommer til meg nå når jeg maler står for et budskap som skal formidles, og jeg liker tanken på at det jeg gjør kan bidra med noe, og være til nytte og forandring for noen. Det var jo slik også med klærne jeg skapte og produserte.
Si meg, lager du healing-klær?
Det er faktisk sant, at folk har spurt meg om dette, og jeg husker fortsatt godt et helt spesielt tilfelle hvor en dame hørte stemmen min på radioen da jeg ble intervjuet på en kunst og håndtverksmesse. Hun var syk, og jeg møtte henne igjen i et sterkt møte mange år etterpå, frisk og så vakker. «Energien i arbeidet ditt og drakten ifra deg reddet meg», fortalte hun meg. Hun er kunstner hun også.
Skrivingen min underveis i disse årene fra jeg startet å sy, kom skliende på et bananskall med dikt og resulterte i romanen «De mystiske hjerteslagene» (2022). I vanlig stil, står jeg for hele prosessen, da hjelp utenfra var uaktuelt på grunn av økonomisk knapphet. Men, jeg tenkte at hvis jeg har klart å få 3 drakter i Norsk Bunadleksikon, skal jeg klare å lage en bok også.
Tørket tårene
Da jeg sluttet å syntes synd på meg selv, og det sinne jeg trengte ble sterkt nok, tørket jeg tårene, fant hjelpemidler via internett, og lagde en bok. Prosessen tok sikkert 7 år. Sånn – ferdig! (Romanen hadde hatt godt av en språkvask.)
Skape hver dag!
Ja det mener jeg virkelig. Hva jeg enn gjør, så skaper jeg noe for det er drivkraften og den sanne gleden i livet mitt i tillegg til barna mine.