Les et utdrag av romanen «De mystiske hjerteslagene» her

For øyeblikket er romanen er under redigering og oversetting til engelsk.

De mystiske hjerteslagene

Berit Haga

Copyright © Berit Haga

De Mystiske hjerteslagene

Utgitt av Berit Haga 2020

berit.rime.nu

Utgitt som E-bok (EPUB)

ISBN 978-82-691808-1-7

Utgitt som E-bok (PDF)

ISBN 978-82-691808-0-0

«Omslag og tittelside»: Berit Haga

Palatino Linotype 10,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverkloven regler. Berit Haga hevder sin rett til å bli identifisert som forfatter av dette verket i samsvar med opphavsretten, samt alle rettigheter og ansvar for bokens innhold. Eventuelt utnyttelse/brudd på reglene, kan medføre erstatning og straffeansvar.

Jeg vil gjerne få takke min beste venn Jan-Ivar Mellingen for hjelp og råd, og ikke minst all støtten i mine grublerier og datahjelp. Slik ble selvtilliten min hevet flere hakk, og faktisk resulterte i en bokutgivelse. Takk til datteren min Anja Jeanette, som har oppgaven med å ikke være snill, men å få meg til å bli enda bedre. Ikke minst, har hun tro på meg. Tusen takk til sønnen min Tobias for at han innstendig ba meg fortsette når jeg ville gi opp. «Har du kommet så langt mamma, så må du gjøre prosjektet ferdig og utgi det. Ellers vil du angre.»

Dere betyr så uendelig mye for meg.

Tusen takk til dere alle tre!

Berit

Prolog

Den kilende følelsen i ørene

forskjellig fra høyre til venstre

både i oktav og tidsrom

prikkingen av små regndråpelignende stikk på armene

og i ansiktet, men det faller ingen regndråper

det er noe annet…

sitringen oppå hodet mitt, og over hodet mitt

verkingen i håndflaten uten at det vises noe i den

mitt indre, verker i kroppens begrensede omfang

budskap uten ord…

slik som

kornsirklene kommer de igjen og igjen

med et budskap jeg ikke kan tyde mens budskapet gis

forskjellige er de

vakre er de

mange er de

fullstendige er de

universets krefter som forsøker å fortelle meg noe…

noe jeg ber om

noe jeg ikke vet at jeg har bedt om

noe jeg skal forstå

noe ekstremt viktig…

De vil hjelpe meg!

«Samtalen»

Kjære Silverin du vakre menneske.

Jeg vet at du ikke kan se meg, men du kan føle meg. Jeg snakker til deg via følelser, tanker og ideer.

Når du plutselig vender om når du er redd, og blir rolig.

Når du får en tanke som ikke vil slippe taket, og som kommer igjen og igjen…

Ikke vær redd Silverin, jeg elsker deg svært høyt.

Jeg vet at du er mye alene, men vit dette vakre sjel… du er aldri alene.

Vi er mange som er med deg forstår du, og vi vil deg bare godt.

Jeg er alltid med deg og jeg ber deg kun om en ting… følg hjertet ditt og gleden jeg og de andre hjelperne dine ser, er den beste gaven vi kan få av deg.

Lev, Silverin!

Lev på alle dine strenger. Mye er utrolig spennende å ta inn og er vakre gaver til deg. Det er vår største glede å være der sammen med deg i miraklene som skjer med deg.

Tungt? Ja vel, men vi ser du vokser.

Du vakre menneske som vandrer på jorden, med et pågangsmot og disiplin for din indre vekst.

Du er snart i mål.

Vær trygg når du føler en svak vind over hendene dine, eller når en skygge farer over de lukkede øynene dine i et brøkdels sekund.

Jeg er hos deg!

Din skytsengel Nicolas

Kapittel 1

Året 1242 Sycharth i Wales

Blodrødt på hvitt

Det var rukket å bli høst da lille David Owain Nevitt ble født. Maryet, David sin fem år eldre søster, kom inn i den lille hallen hvor det gnistret og spraket i bålet i den sotdekte peisen. I hånden bar hun en rød rose ifra en rosebusk som fortsatt bar blomster, selv om høstens kjølige vind lekte rundt borgveggene. Tornene på stilken var kraftige og fryktelig spisse.

Maryet hadde fått hjelp av stallgutten til å klippe av rosen i haven og fikk streng beskjed om å ikke bevege fingrene mens hun løp tilbake til borgen. Stallgutten hadde nøye og tålmodig vist henne hvor hun kunne holde på stilken. Blomsten luktet aldeles nydelig, der den søte krydrete duften fylte henne med en varm glede denne store dagen.

Lillebroren var endelig her!

Maryet løp så raskt hun kunne opp tretrappen til andre etasje. Det knirket svakt i gulvet der føttene hennes traff de smale trebordene i den mørke, smale gangen. Den var kun opplyst av to fakler på hver side av en mørk dør foran henne. Hun stoppet andpustent foran den tykke tredøren som vendte mot sør i Sycharth slott, som lå i nord-østre Powys i Wales, bare en kilometer fra Englands grense. Maryet lukket forsiktig opp døren til sovekammeret, og gikk stille bort til den store sengen med de vakre utskjæringene i det mørke treverket.

Hun holdt den velduftende fløyelsmyke blomsten med de store vinrøde kronbladene ned til morens ansikt, slik at hun fikk lukte inn den gleden de alle følte. Hennes lyse, lange krøller skjulte ansiktet mens hun bøyde seg ned mot moren. Hun holdt fortsatt den røde rosen mellom to små fingre. De fikk god plass mellom de kvasse tornene på den grønne, kraftige stilken.

Aromaen fløt sammen med lavendelduften, ifra det ublekede linsengetøyet. Vakre små broderte bokstaver i lilla indikerte morens initialer i det øverste høyre hjørnet på puten. M. J. stod for Mary Jeanette – navnet som var gitt til barnet som skulle bli den intelligente kvinnen med det vakre smilet og de varme blå øynene med hint av grått. Moren slapp lille David med den ene hånden og strakk armen ut mot datteren. Hun tok tak i rosen, men medtatt som hun var, mistet hun den og blomsten falt nådeløst ned på det nyfødte barnet.

Lille David åpnet de gråblå øynene og fektet litt med den ene hånden, og kom borti en av de kvasse tornene. Den bittelille pekefingeren begynte å blø, og en bloddråpe rant ned på det hvite stoffet han var svøpet inn i. Bloddråpen spredte seg ut på det hvite stoffet som en stjerne. I den ene enden av stjernen dannet det seg fire små armer som lignet på et likearmet kors. Ikke en lyd kom fra munnen hans, mens de små leppene beveget seg med en svak og søkende bevegelse.

Lady Mary Jeanette sitt – «Åh, – nei!» kom som et skudd, selv om hun var svært medtatt. Engstelig trakk hun babyen tettere inn til brystet sitt.

Hun vugget ham frem og tilbake og nynnet svakt mot øret hans. Davids små nysgjerrige øyne møtte hennes like øyne, men i en oktav mørkere blånyanse.

«Å, mor.. jeg er så lei meg,» snufset Maryet, og tørket de store tårene som vellet ut av øynene vekk fra kinnet sitt.

«Det går bra vennen min,» trøstet moren.

«Som du kan se, gråter han ikke engang, og takk for den nydelige rosen. Kan du finne en vase å sette den i så jeg kan ha den hos meg, og du… få en klem før du går vennen min.»

Moren sendte datteren et varmt smil, og Maryet forsøkte å smile tilbake. Hun bøyde det bleke ovale ansiktet med den skjelvende røde munnen, ned til morens.

«Jeg er så glad i deg kjære barnet mitt,» hvisket moren.

«Mor, jeg er så glad i deg også,» snufset Maryet, reiste seg opp og gikk over gulvet mot døren.

Hun snudde seg og vinket til moren, og lukket døren stille bak seg. Lady Mary Jeanette Nevitt, så ned på den spesielle blodflekken, og studerte den inngående.

«Merkelig… det ser ut som en stjerne med et kors.» Hun flyttet blikket tilbake til babyen sin, og hvisket inn i øret hans…

«Det er nok noe spesielt ved deg, min elskede sønn.»

Kapittel 2

Nåtid

Hamar, 2015

De myke bølgene med hvite topper, som var små i forhold til bølgene i sjøen, ble drevet av vinden innover Mjøsas stenete strand. Blant de skarpe stenene som ble oversvømmet av bølgene, fantes et mangfold av fossiler fra mange tusen år tilbake. Innlandshavet luktet av salt de dagene vinden og havbunnen ville minne alle om at Mjøsa en gang varhavet.

Kvinnen som var litt annerledes, stod så nær innsjøen som mulig uten å bli våt på føttene av bølgene, og var ikledd en ankelsid turkis linkjole med volanger bak. Volangene lekte i vinden, mens hendene hennes var løftet oppover med håndflatene vendt mot himmelen. En grå ullcape som rakk henne ned til lårene, hang rundt skuldrene hennes og lekte sammen med volangene i kjolen.

Den oransje-røde kveldssolen skapte en dypere glans i hennes grågrønne øyne, som søkte svar fra usynligheten der ute. Hun smilte av skjønnheten hun så rundt seg denne septemberkvelden. Solstrålene lekte rundt spiret på Tingnes Kirke på Nes langt der fremme, hvor den høye broen gikk over til Helgøya. Romantiske tanker om å bo på en øy, lekte i henne der hun stod på sitt spesielle sted med skogen bak seg. Allikevel var hun helt tilfreds med der hun bodde, men gleden over det vakre scenariet som hun var en del av akkurat nå, fortryllet hennes romantiske ideer fullstendig. Solstrålene var fortsatt så sterke at øynene sved. Hun lukket øynene og trakk inn lukten av det forsvunne havet.

Hun kjente at det luktet salt sjø. Det var ikke bare en innbilning, for hun hadde hørt flere si at havet kom tilbake når det følte for det. Hun tok av seg skoene og satte de ifra seg på på stranden, akkurat langt nok unna til at de var trygge for de lekende bølgene. Med bare føtter som allerede var rukket å bli kalde av det kjølige vannet, satte hun seg ned på huk. Tillitsfullt senket hun armene ned i bølgene som kom og gikk. Kjolen hadde hun samlet sammen og dratt helt opp til hoftene.

Hun lot seg ikke merke av de kalde føttene der hun forsiktig la hendene med håndflatene ned på de kantede stenene, og lot vannet renne gjennom fingrene. De tynne små fingre ble straks kalde, men det gjorde ingenting. Renselsen var verdt hver eneste kuldegysning som stakk gjennom føttene og hendene.

Med svak røst sang det ut av leppene hennes:

«La meg bli renset i kropp og sinn av de energiene jeg har absorbert denne dagen, slik at jeg kan møte natten i renhet og takknemlighet», så avsluttet hun med «Tusen takk». En sterkt følelse av takknemlighet fylte hjertet hennes for alt hun hadde fått, lært og gitt denne fantastiske dagen.

Den lange hårfletten hadde falt frem da hun satte seg ned, og den nedre delen fløt i vannet ved siden av hendene hennes.

Hun trakk pusten godt inn og reiste seg rolig, og tok de to skrittene hun trengte for å komme på tørr grunn. Silverin Jenata klemte ut vannet av den løse delen av håret som hadde blitt våt. Deretter tok hun på seg de brune skinnskoene og tørket forsiktig hendene ved å dra de nedover kjolen langs lårene. Et mørkere turkis belte av våt lin vistes bak på kjolen.

Hun så utover innsjøen en siste gang for å huske hver eneste detalj av denne vakre hellige stunden. Silverin presset håndflatene sammen foran brystet, bøyde hodet andektig og uttalte med klar og sterk røst:

«Takk!»

Som om hun ville drøye stunden litt til, snudde hun seg svært sakte og gikk rolig opp mot furutrærne. Hun valgte sitt tre og strøk håndflatene forsiktig nedover den ruglete trestammen som var hverken varm eller kald. Hun la øret inntil stammen med et smil av forenelighet, ga fra seg et lite kyss til barken og var klar for å vandre hjemover. Hun følte seg alltid så forlegen når hun berørte trestammen og når hun håpet at ingen så henne, holdt hun rundt treet mens hun lente seg trygt mot det.

Som vanlig kastet hun et siste blikk utover innsjøen, og i et lynglimt syntes hun at en tydelig skinnende vei strakte seg utover på venstre siden av Helgøya fra der hun stod. Hun kunne ha sverget på at de utallige glitrende vannstjernene bar regnbuens farger. Silverin ristet litt på hodet og lurte på om noen spilte henne et lite puss, men klarte ikke å la være å undre seg på veien hjemover. Hvordan kunne det ha seg at den glitrende veien fortsatte fra vannkanten? Regnbueveien hadde da virkelig gått videre opp til føttene hennes der hun hadde stått ved furustammen…?

Kapittel 3

Juli 2016

Nattens demoner

Silverin sitt lange blonde hår var flettet for natten, og hang nedover brystet på hennes venstre side. Den angstfulle raske pustingen vistes tydelig, der fletten hevet og senket seg i et altfor raskt tempo. Hun stirret med redde øyne inn i den borteste kroken i soveværelset, mot de smale beige skapdørene med de gammeldagse plasthåndtakene. Håndtakene hadde vært hvite engang, men nå var de slitte og grå. Øynene var vidt oppsperret der hun intenst forsøkte å se noe…

Det er noen der borte! Det er et eller annet i rommet!

Hun følte hver nerve i hele kroppen. Hun skalv på hendene, og følte redselen true med å omslutte henne uten at det fantes noen som helst grunn for det…? En utenforstående ville ikke ha forstått de redselsfulle tankene som foregikk inni hodet hennes. Hvor hardt hun enn forsøkte, nå med mysende øyne i sterk konsentrasjon om det mørke hjørnet, var det ingenting der.

Men hun klarte ikke å la vær, og stirret videre til øynene ble så såre at hun måtte gni fingrene over de anspente øyelokkene. Hjertet banket så det føltes som om det ville stoppe, og følelsen av å være fortapt i ensomhet og redsel red rundt i sinnet hennes med dundrende hover.

Hun åpnet de såre øynene igjen, fortsatt med blikket festet på de beige skapdørene i håp om at en silhuett av et menneske kunne sees der, men nei… ingenting. Det var nesten mørkt i rommet, og dørene til klesskapene som dannet de to veggene som møttes i kroken, ville kunne avsløre en kontur av et menneske… hvis det stod noen der!

Rullgardinene var blendingsgardiner, men litt lys utenfra slapp allikevel inn et blekt skinn fra vinduene. Rullgardinene svaiet svakt ifra trekken som sèg inn fra de gamle vindusrammene.

Silverin`s ellers så trygge og varme bonderomantiske soveværelse, var omgjort til et skremselskammer i løpet av sekunder, nå omgjort til løpende minutter fra kaoset i hjernen hennes, som oppfattet scenariet i en stillstand av tid.

Ved siden av sengen hennes stod en gammel gyngestol fra et loppemarked. En eller annen ukjent hadde malt over den bonderøde fargen med sort maling, men kun med et røft malingstrøk så den røde fargen skinte igjennom. Silverin elsket gyngestoler og hadde en i hvert av rommene i huset, unntatt på badet, for der var det ikke plass. Hadde hun funnet en i metall, kunne hun muligens ha funnet ut at det var plass til en i dusjen.

En liten hvit kommode med to små kurvskuffer stod ved siden av stolen. Oppå kommoden stod det en høy gammelhvit kanne i et romantisk design med silkeroser i, og et lilla lys på en glasskål fra en brukthandel.

Fra sprekken mellom rullgardinen og veggen, strøk en liten strime fra den lyse sommerkvelden blafrende over kommoden. Det var i begynnelsen av juli, som ga Silverin endelig den varmen hun trengte for å føle at det virkelig var sommer.

Hun hadde sittet på terrassen lenge denne kvelden, nesten til midnatt med stearinlys og lyttet til keltiske toner. Kvelden hadde vært så fin og rolig, for nå var det lyst mesteparten av døgnet. Hun nøt å sitte ute, og følte seg trygg nå som mørket hadde veket for lyset. Gleden over å strekke kvelden litt gjorde henne opprømt.

Om det var ensomheten, eller instinktet som var gjeldende når hun hadde for vane å legge seg tidlig, ville hun ikke tenke på, men hun jobbet mye, og tenkte mye. Sannheten var at hun som regel gledet seg til natten fordi det var magisk å sove. Unntatt de gangene hun var redd, særlig i vintermånedene, men nå var det lyst og hun var allikevel vettskremt. Men hvordan kunne hun vite…

Hånden strakte seg ut etter lysbryteren til sengelampen, og soveværelset ble fullt opplyst. Det var ingen der, men Silverin var sikker på at det var noen i rommet. Hun merket det jo så godt.

Hvorfor kan jeg ikke se?

Frustrasjonens tanker kvernet i hodet og rev og slet i henne, mens hun heiste seg opp sittende mot veggen. Usikker og famlende danderte hun hodeputen bak seg, og lente seg inntil den kjølige veggen. Silverin frøs igjennom den tynne blomstrete nattkjolen, og trakk dynen tettere rundt seg. Redselen knuget, men hun klarte å presse frem…

«Hvem er du…? Hvorfor er du her? Hva er det du vil…?»

Hun svelget og hostet, for munnen var helt tørr av angsten dypt inni henne. Redselen krøp innover med større styrke, og behovet for hjelp skrek i henne, mens hun strakk den venstre hånden bort til vindusposten. Hånden famlet frem og tilbake, men så kjente hun fingrene treffe den kalde råhuggede ametystkrystallen som lå der. Knugende tok hun den, og holdt den i hånden så hardt at de spisse kantene ble presset inn i håndflaten så det gjorde vondt. Hun visste at ametysten ville hjelpe henne, for den var alltid med når hun var ute på flyreiser.

«Denne energien kan jeg forstå», trøstet hun seg med.

Lyden av ordene hørtes så vidt… omtrent hviskende. Fortvilet og redd med den høyre hånden liggende mot hjertet, begynte hun å be.

«Nicolas… min kjære skytsengel. Hjelp meg nå og vær hos meg… hold rundt meg, vær så snill».

Problemet hennes med å være mørkredd og husredd trådte frem når hun var alene i huset og hadde plaget henne fra tid til annen i snart tjue år. Denne natten ble tydeligvis en av de verre.

Silverin var alltid alene i huset sitt, og hun visste jo så godt hvorfor hun var redd! Ametysten i hånden lagde merker i håndflaten, så hardt holdt hun den. Og uten at hun ønsket det, kom minnene om den gangen for mange år siden da hun var utsatt for Eter.

Tre ganger ifra hun var seks til ni år hadde hun vært på sykehuset… eller lasarettet, og fått eter, fordi hun hadde hatt problemer med polypper og mandler. Den aller verste gangen var når hun var ni år. Fire voksne mennesker hadde holdt henne nede på operasjonsbordet, slik at de skulle klare å bedøve henne med den fryktelige væsken.

De hadde lagt en klut over nesen som også dekket munnen. Silverin var sikker på at denne dagen… skulle hun dø. Lukten og svimmelheten husket hun fortsatt tydelig i dag, og suset i ørene og kvalmen steg opp i henne med en gang hun kjente lukten av lignende stoffer som lim og løsemidler. Hun hadde fått sterke reaksjoner på eteren, som hadde ført til et fryktelig mareritt alle tre gangene.

Etdigert snerrende løvehode, gapende med blottende tenner stod over ansiktet hennes klar til å bite av henne hodet.

I mange år etterpå hadde hun gjemt seg i sengen med dynen pakket rundt seg slik at hodet hennes var dekket. Det var den eneste måten hun kunne gjemme seg for løven som levde under sengen hennes helt til hun ble voksen, eller til denne dag.

De drepte meg den dagen!

Et annet minne som gjorde Silverin så husredd, var et vondt minne om en kjæreste fra ungdomstiden, som holdt på å kvele henne i sjalusi. Når hun var i sitt verste paranoide sinn, trodde hun at huset var omkranset av onde vesener som ville inn. De ville kun en ting… inn og ta livet av henne. Dette var en slik natt.

«Nicolas snakk til meg og beskytt meg», ba hun av hele sitt hjerte, og konsentrerte seg om å puste. All sannsynlighet tilsa at raidene i nattemørket pleide å handle om minutter, kanskje tretti minutter… men for Silverin virket det som en evighet.

Da hun endelig følte at frykten slapp litt taket i den overspente kroppen hennes denne natten, og hun klarte å roe seg litt ned, fikk hun en svak fornemmelse av at han som stod i hjørnet ikke var ond.

Skytsengelen hennes var der og svøpte henne inn med en ro han omkranset henne med, slik at hun var i stand til å slippe panikkangsten… og finne igjen fornuften. Litt etter litt forstod hun at den som stod i hjørnet forsøkte å si henne noe…

«Hvorfor kan jeg ikke se ham, hvorfor kan andre se ånder og ikke jeg?» snufset hun ut i luften til Nicolas mens tårene rant nedover ansiktet hennes.

Han ga henne alltid svar gjennom tankene hennes, og denne natten var svaret det samme som før.

«Jeg skal overkomme vanskelighetene og ha tro og tillit til det jeg ikke kan se… og jeg er trygg», var en av Silverin sine lærdommer i dette livet.

Hun følte seg noenlunde rolig nå, selv om hun visste at en liten lyd nå ville skremme vettet av henne. Nervene var like skjøre som en liten flamme i vind, men hennes styrke lå i at hun var klar over det. Hun kjempet en innbitt kamp. Hun ønsket så inderlig å klare å gjennomtrenge muren til frihet fra den knugende redselen som overmannet henne til all fornuft var borte. Tvilende om hun turte, skrudde hun allikevel av lyset og la seg ned. Hun la seg på siden med ansiktet mot veggen i en form for overgivelse med dynen som dekket hele bakhodet. Hun krøllet seg sammen som et lite barn med ametysten i hånden.

«Nicolas… hold rundt meg», hvisket hun.

Lyttende lå hun og holdt pusten, men det var helt stille. Fryktelig sliten som hun var, merket ikke Silverin at hun falt i søvn mens hun konsentrerte meg om å se Nicolas med sine indre øyne.

Klokken på mobilen vekket henne, og hun visste med en gang at klokken var seks om morgenen. Hun strakk seg etter nattens strabaser og satte seg dovent opp og så bort i hjørnet, men han var borte. Trøtt etter nattens vonde opplevelser, dro hun seg ut av sengen og ut på det lille badet. Silverin så seg i speilet, og undret oppgitt.

«Når skal du lære at det som skjedde for så lenge siden, ikke lengre kan skade deg?»

Et dypt åndedrag fylte hele brystkassen, mens hun lettet så bort på morgensolen som skinte inn gjennom baderomsvinduet. Så snudde hun seg vekk fra solen og gikk tilbake inn på soverommet. Hun trakk opp rullgardinene, åpnet vinduet og dro inn frisk luft langt ned i lungene.

Akkurat i det øyeblikket hun tok i snoren, fòr det en tanke igjennom hodet…Hvorfor drar du ikke opp rullgardinen når du er redd? Lyset utenfra ville ha hjulpet.

Tanken var så svak at hun enset den ikke. Hun gikk bare ut av rommet igjen og tilbake på badet, uten å ha fått den med seg.

Hun brukte lang tid på morgenstellet denne morgenen, preget av all energien som var oppbrukt i kampen mot dødsangsten. Hun hadde behov for lys og hadde valgt sin beige linbukse og den rutete sommerkjolen fra de skrekkinngytende klesskapene fra natten. Nå var de ikke lengre farlige, men helt normale dører som passet på klærne hennes. Hun tok kjolen utenpå buksene og gikk rolig ned trappen og ut i gangen.

Hun stappet de bare føttene inn i sandalene og gikk ut i den lille entreen med de to trappetrinnene ned til ytterdøren. Silverin snuste inn de friske morgenduftene da hun åpnet døren og gledet seg over duggdråpene som hang i det vakre og fullendte spindelvevet i den grønne hekken ved inngangspartiet. I et lite øyeblikk betraktet hun regnbuestrålene i spindelvevet med et varmende og bevrende hjerte for slik skjønnhet.

Akkurat nå var det stille for trafikken som vanligvis duret uten stans på denne tiden. Diamantstrålene fra spindelvevet sang sammen med hjertet i perfekt skapelse av stillhet.

Så kom den vante duren av morgenrushet tilbake igjen og brøt magien. Fornøyd med opplevelsen gikk hun med lette skritt ned den lille innkjørselen. Silverin åpnet den hvitmalte postkassen, fant dagens avis og scannet forsiden mens hun sakte gikk opp igjen til huset. Det blåste litt friskt, så ytterdøren hadde glidd igjen. Akkurat i det hun skulle sette foten på det første trinnet, så hun opp. Forfjamset ble hun stående bom stille, og stirre på døren.

«Hva?» spratt det ut av henne.

I dørlåsen hang hele nøkkelknippet hennes med nøklene til butikken og til foreldres hus. Fortvilelsen stod skrevet i det trette ansiktet da hun innså at det hadde hengt der hele natten.

«Åååhh…» Et langt dypt sukk, forlot lungene. Selvfølgelig!

Nå forstod Silverin hva han hadde forsøkt å fortelle henne. Fortsatt preget av anspentheten fra nattens opplevelser funderte hun om og om igjen på hvorfor hun ikke var i stand til å la den hjelpen som kommer henne til unnsetning, få vinne kampen. I stedet åpnet hun døren til hjertet sitt på vidt gap, hvor den nagende frykten skjøt med lynets hastighet rett inn og festet seg fullstendig.

Neste gang… lovet hun seg selv, og bar frokosten som var en tallerkenen med rundstykker med ost, og en kopp urtete ut på terrassen. Ukonsentrert spiste hun uten å legge merke til det og drakk sakte med små slurker av den varme teen. Som vanlig satt hun i hengestolen sin innerst i kroken på den overbygde terrassen, med føttene godt plantet på tregulvet. De gynget henne frem og tilbake i et sakte og bedagelig tempo.

Det knirket i tauet, som var tvinnet rundt den kraftige jernkroken i takbjelken over hodet hennes, når hengestolen beveget seg. Duften av basilikumplanten som stod på gulvet ved siden av trelykten, lullet henne inn i fantasien om at hun dyrket urter.

Silverin så for seg sin kunnskap om hvordan de skulle brukes i mat, og fornemmet krydderurtenes duftende aroma stige opp fra den varme gryten. Følelsen var så intens at hun følte en sterk trang til å svelge bort væsken som hadde dannet seg i munnhulen.

I hele sin natur verket det i henne om få lov til å hjelpe syke til å bli bra. Hun leide gjerne menneskene videre med et hjerte fylt av en varm og ekte kjærlighet for menneskeheten. Legemidler i naturlig balansert form av urter og krydder skulle være de gode hjelperne i arbeidet hennes. Denne drømmen i henne var hinsides tid og rom og hadde fulgt henne hele livet.

Flere ganger hadde hun blitt utkalt dit det var bruk for henne. Uansett hvor vondt hun hadde hatt det fra sine egne traumer fra barndommen, ville hun vie sin tid til å hjelpe andre. Det var dager da det verket ekstra vondt i brystet hennes av en sjelelig smerte over å føle seg ubrukelig. På slike dager tok hun frem minnet om den gangen hun på sin bursdag hadde fått en sterk fornemmelse som dro henne ut i skogen for å gå en tur.

Selv om det var mye som skulle gjøres før hennes bursdagsfest, måtte hun avbryte forberedelsene og bare reise. Hun hadde kjørt til skogholtet som lå en ti minutters kjøretur fra huset sitt, til et sted hun ikke pleide å gå. Så hadde hun bare parkert bilen uten noe om og men på parkeringsplassen hvor stien startet.

Etter omtrent tohundre meter hadde hun funnet en kvinne som satt lent inntil et stort gammelt grantre. Kvinnen hadde lyst opp av lettelse da hun så Silverin komme mot henne. Engstelig hadde kvinnen spurt om hun kunne bli litt hos henne, for hun hadde nettopp hatt et hjerteinfarkt og var redd, selv om hun hadde med seg medisinene sine.

Hun hadde sittet ved siden av kvinnen til hun var såpass bedre at hun kunne reise hjem, og da de skiltes var turen over for Silverin også. Det hadde bare vært å sette seg i bilen og reise hjem igjen til kveldens forberedelser som ventet. Oppdraget var utført!

Slik hadde årene gått, preget av å være en hjelper med universet som et overordnet organ for hvem som trengte hennes hjelp.

Fra tid til annen funderte hun på hvordan det måtte være å bo i et kloster i middelalderen, hvor de dyrket urter, men med uselviskhet og svært strenge regler. Hvordan de klarte å overleve i slike tøffe forhold gjennom vinteren med lite varme og mat, virket helt uforståelig, samtidig som det virket så kjent på en måte.

Et kloster på de sydlige breddegrader gikk nok an, men i Nordens vinterkulde ville det vært vanskelig, selv om vintrene var mildere så lang tid tilbake. Sterke og svært lærde måtte de i hvertfall ha vært, undret hun fascinert, og følte at… jo, en fornemmelse av å kjenne til livet i kloster et sted i middelalderens Storbritannia, virket ekte på henne.

Som en bekreftelse slo tanken ned i henne med en kraft, akkurat da en stemme hvisket i øret hennes:

«Du vet hvordan klosterlivet er, kjære deg, og du skyr kulde. Du trenger varme, og du trenger å ha det godt. Du har fortjent det, lille venn!»

Hun skvatt til og så seg rundt, sikker på at noen hadde snakket forsiktig inn i øret hennes, men det var ingen der. Forundret, men med ett veldig våken, tenkte hun over budskapet om at hun ikke likte kulde lengre, og det var faktisk helt sant. Hun ville ha varme, og selv om hun elsket Norges frihet og gode levekår, kom søken til varmere strøk stadig oftere. Vinteren hadde virkelig begynt å irritere henne, hun som hadde vært glad i vinteren hele livet.

Hensatt i tanker ble hun vàr en gressklipper på nabotomten og reiste seg opp av hengestolen med en rask bevegelse.

«Klokken…» fòr det gjennom hodet hennes. Uret på mobilen viste at den var åtte minutter på elleve. Teen var ikke så varm lengre, og hun tok en dyp slurk og lukket øynene for å roe ned en snikende spenning som var i ferd med å bygge seg større.

I tillegg smøg det seg en nysgjerrighet inn i hjertet, for hvem hadde snakket til henne nå nettopp? Men smilet hennes lå stadig på lur, og ut av stillheten kom det plutselig litt sjenert:

«Nicolas… det var deg, ikke sant?» Ingen svar kom.

Men så kjente hun en svak, nesten umerkelig følelse av vind som kunne sammenlignes med en lett fjær, stryke over håndbaken omtrent ved pekefingeren på den høyre hånden.

«Oi!» Hun følte noe på ekte. Tålmodigheten hennes ble satt på en nesten uholdbar prøve der hun ventet på en kunde som skulle komme klokken elleve. Før stemmen dukket opp, var hun roligheten selv. Men nå ville hun bare oppleve mer kontakt av det hun ikke kunne se…

Lyden av knirkingen ifra tauet til hengestolen og klangen fra metallstengene i vindspillet var som regel musikk i ørene, men ikke nå. Hun lyttet med alle sansene i beredskap. Stanset gyngingen med hånden på tauet, men vindspillet klang like uanfektet og virket med ett svært høy. Lyden truet med å splintre hele hjernen og ta fra henne konsentrasjonen.

«Kom tilbake,» ba hun.

Hviskingen hennes var så vidt hørbar, og hun holdt pusten. Ingenting skjedde, selv om vinden tok en pause og roet ned bevegelsene i metallstengene.

Magien var brutt! Silverin så på klokken igjen, og den nærmet seg fort elleve, og det var ikke lengre tid til fabler og ønsker.

Kapittel 4

Tankespinn og en kunde ankommer

Gjennom de svake, urytmiske lydene fra vindspillet som kom og gikk, lyttet hun etter motordur fra bilen, men det var fortsatt stille. Lyden av småfuglene som lekte, sang og sloss for maten i naboens store syrintre, ble akkompagnert av knirkingen og klangen over hodet hennes. Litt irritert ønsket hun seg tilbake til den meditative tilstanden hun hadde vært hensatt i for et par minutter siden.

Under blomstringstiden sendte syrinen en søt, krydret bølgende duft med vinden innover terrassen, men nå hang grenene fredelig over gjerdet som søkende selskapshungrende venner. Som et lite underverk av sydlige innslag stod to store lavendelbusker i full blomst ved foten av drueranken, som strakk seg stadig lengre innover terrassetaket.

Gjennom sommeren klippet hun forsiktig av blomster når hun ønsket å nyte de intense duftene fra trærne og buskene. Hun bar med seg vasen rundt i huset og og nøt den lille stunden de blomstret. Helt naturlig ble de hennes venner. Silverin pleide å spørre av ren høflighet når hun husket det, om det var i orden at hun klippet av en stilk, men det var selvfølgelig ingen svar å få. Men det var en vennlig gest da, og naturenglene hørte det og satte pris på at hun spurte.

Så lenge Silverin hadde husket, hadde hun ønsket seg et syrintre. Det hadde aldri blitt noe av før nå, og det var bare så synd at de blomstret i en så altfor kort tid. En av hennes yndlingsutflukter mens hun bodde i Oslo, var å ta trikken ut til de stille, rolige bydelene, hvor den gamle, flotte bebyggelsen var omringet av vakre haver. Der hadde hun blitt introdusert til velduftende syrintrær og forelsket seg aller mest i de hvite og de mørk lilla.

Det første hun så av verden var Oslo, som hadde vært familiens bosted siden da, men en dag begynte byens mas å nå inn. Hun var opprinnelig fra Irland, og hennes foreldre hadde flyttet til Norge fra Dublinmens moren var gravid.

Farens familie i Bulgaria hadde blitt splittet da han valgte å flytte til Dublin i sin ungdom for å studere. Hans drøm var å bli advokat, og i sin studieperiode møtte han og forelsket seg i den tilsynelatende fromme bibliotekaren Karina. Hun hadde viste seg å være en sterk kvinne fra Dingle-halvøyen med et varmt hjerte og en humor som var spesialdesignet for ham. Han var solgt, og sammen fungerte de i en perfekt blanding av lek og alvor med høylytte diskusjoner i deres iver om hvordan samfunnet burde styres.

De elsket hverandre grenseløst, så da Silverin ble skapt i en lidenskapelig akt etter en intens diskusjon, hadde de allerede blitt enige om at de ville forlateIrland. Kraftig romantisert gjennom felles norske venner, fikk de en stor interesse for Norge, og var enige om at et slikt fredelig land var et godt sted å starte en familie.

Da nyheten om at et barn var på vei, fikk de god hjelp av sine venner, som gjorde hele flytteprosessen så enkel og så vanskelig som mulig. I deres felles studieliv og uryddig levesett gjennom alle døgnets timer, var ikke struktur og planlegging blant deres allierte.

Da moren var seks måneder på vei, hastet det med å komme seg avgårde. Så med felles anstrengelse av armer og ben, drømmer og en utrolig sjarmerende omsorg for den gravide, klarte foreldrene tidsfristen med fire og en halv uke.

Den tjuesjuende september i nittensyttien kom Silverin til verden… en dag full av motsetninger. Sol og tordenbyger og pøsende regn markerte et spesielt barns ankomst.

Foreldrene til en av deres norske venner i Irland eide en gammel enebolig med en liten loftsleilighet, som foreldrene hennes hadde fått leie for en symbolsk sum. Foreldrene hadde jobbet hardt for å finne arbeid, og sakte gikk det i riktig retning for dem. Silverin og moren hadde før hun flyttet fra Oslo besøkt huset som foreldrene bodde i, til de fikk tak i en liten leilighet i en bygård, takket være husvertens gode forbindelser.

Faren hadde fått jobb som jurist, og moren fikk en deltidsstilling på Deichmanske bibliotek. Silverin husket en god barndom hvor hun ble tatt på alvor og lyttet til. Foreldrene forstod tidlig at det var noe spesielt ved henne som de ikke ville dempe på noe vis. De oppmuntret henne, selv om de til tider syntes at hun hadde ville og merkelige fantasier. Men det viste seg stadig at hun hadde rett i sine iakttagelser, og var til tider meget klartseende i hva som var rett og galt.

Silverin var lett å såre, men hun var også veldig lett å glede. Foreldrene opplevde gang på gang å bli triste når de så hvordan datteren stadig ble løyet til av venner, som melet sin egen kake. For… når det kom til å se personer slik de var, ville ikke Silverin se at noen ville være ondskapsfulle. Hun var svært naiv og trodde det beste om alle, selv når en liten torn i hjertet hennes forsøkte å si ifra at noe ikke stemte. Når slike episoder hendte, ble foreldrene ikke bare triste, men også forvirret, fordi Silverin var kritisk og analytisk og også mistenksom til en del ting. Også mennesker… så de fikk ikke regnestykket i hennes væremåte til å gå opp.

Så en dag mange år senere stod hun igjen utenfor gjerdet rundt den gamle villaen hvor hun hadde bodd sine første to måneder. Hun drømte fortsatt om at hun hadde vokst opp i den vakre hagen, full av trær og busker. En huske hadde hengt i det ene treet, og et gammelt tre med hvite blomster gikk ton i ton med husveggen. Og… til hennes store glede hadde drømmen om syrintrær allikevel blitt en virkelighet i Hamar.

Navnet Silverin hadde hun arvet av sin fars oldemor i Bulgaria. En mektig kvinne hadde faren fortalt. Han syntes navnet hadde passet perfekt for sin nyfødte datters sterke personlighet. Silverin Jenata var personligheten som befant seg mellom alt. Kunne ikke være for lenge sammen med andre. Falt mellom stolene i alt hun foretok seg og levde på en høy frekvens… svært nær den andre siden.

Hun var et ensomt barn og var en ensom kvinne uansett hvor hun befant seg og hvem hun omgikk. I en sommermåned før Silverin fylte trettien, ville hun vekk. Foreldrene elsket Oslo og ville ikke forlate hovedstaden. Med hennes seks år yngre bror Andrea som bodde rett i nærheten, var jo ikke foreldrene alene. Det var godt, og ikke minst viktig for Silverin å vite at de hadde ham der. Hennes samvittighet var tidvis nesten for dominerende og hemmet henne nok i en del avgjørelser for sin egen del.

I slutten av juni totusen-og-to ble avgjørelsen tatt for henne. Etter en dag hun besøkte Hamar i forbindelse med en reise med Mjøsas hvite svane Skibladner en strålende sommerdag, forelsket hun seg i den lille sjarmerende byen.

Allerede i slutten av september flyttet hun inn i sitt nyinnkjøpte hus ved Norgesstørste innsjø. Nøkkelen til huset fikk hun på selveste bursdagen, og da hun kom inn i stuen, stod det en bukett med røde roser på gulvet til henne fra de tidligere eierne. Det virket som at det kun var et par år siden, men fjorten år hadde allerede fløyet av gårde.

Innlandet, med sin tilsynelatende saktegående livsstil med bølgende åkerlapper og bondegårder, var akkurat det hun hadde søkt etter i det stille. Og tiden hadde rast avgårde veldig fort, følte hun.

Den stadige tilflytningen fra storbyer skapte vilje for nytenkning og gårdstradisjoner side ved side. En fredfull og trygg oase ble oppnådd av å bo i innlandet, og den lille byen var akkurat passe stor for henne.

Det tok bare seks minutter å sykle inn til sentrum, tre minutter tok det å sykle gjennom den, og tre minutter til Hedmarksmuseet med turveier og gamle bygninger.

På den gressbelagte klippen ved den åpne og store innsjøen lå den gamle ruinen av domkirken. Der lå den godt beskyttet av et spisst glasshus som var kjent langt utenfor landegrensene.

For Silverin ble området hennes fantasiverden av legender, myter og tidligere liv som utviklet seg som storslåtte kreative scener i en kunstneriske hverdag. Alt ble levendegjort i hennes verden av følelsesladede inntrykk, som reflekterte hennes høye utviklede og sensitive sjel.

Silverin strakk litt på seg da hun våknet opp av de fossende og usammenhengende tankene om alt fra urter, foreldrene og barndommen, da hun hørte det smelle i en bildør. Hun strakte seg etter tekruset fra det lille bordet rett ved der hun stod, og lyttet…

Var det her det stoppet en bil? Ja det var det!

Med tryggheten fra tekruset, gikk hun spent over det knirkende terrassegulvet. Med solen strålende fra den dypblå formiddagshimmelen, gikk hun litt nervøst ned trappen fra terrassen. Trappen endte ved hjørnet lengst bort fra det sjarmerende inngangspartiet på det hvite lille trehuset.

Med raske skritt gikk hun mot inngangspartiet, hvor den avflassede hvitmalte støpejernsstolen ønsket gjester velkommen. Spent som en buestreng rakk hun akkurat frem til trappen.

«Hei,» smilte hun og gikk i møte med den fremmede mannen som kom gående opp den lille innkjørselen. Silverin rakte frem en litt kald hånd.

«Silverin Jenata,» presentere hun seg med et snev av verking i brystet.

Hvorfor verker det i brystet mitt nå?

Hun kastet tanken ifra seg i et forsøk på å konsentrere seg om den fremmede.

«Theodor Karlsen,» nikket han og tok hånden hennes i et fast grep.

Han kikket mot haven der hun kom fra og tilføyde smilende: «Her var det jo trivelig!»

«Tusen takk. Jeg trives godt her. Har du lyst til å ta en titt i haven?»

«Ja takk, det hadde vært trivelig.» Hans elegante håndbevegelse signaliserte at hun skulle vise vei.

Det var fort gjort å vise frem haven for den var ganske liten, men en trebenk under epletreet og ved den store Thujaen som grenset til nabotomten, ga et skjær av romantisk nostalgi. Selv om trafikken gikk nær, ble det allikevel en fredfull oase som innbød til hvile og fundering på livets utallige mysterier.

«Jeg fikk nesten en magisk følelse når vi gikk gjennom buegangen du har laget av Thujaene,» sa

Theodor Karlsen forundret mens han så seg omkring på detaljene i haven.

«Ja… her var det godt å være,» nikket han og fortsatte å prate mens han så seg omkring. «Selv bor jeg i leilighet på grunn av min kones handicap, men nå som jeg står her, må jeg innrømme at jeg savner en have… som vi hadde før hun ble syk.»

Han så Silverin sin bekymring og fortet seg med å tilføye: «Det er ikke så alvorlig som det høres ut, men det letter hverdagen, og så liker vi å reise.»

Han smilte for å understreke at de hadde det godt, og Silverin fikk en fornemmelse av at han trøstet seg selv litt også.

Hun smilte medfølende og sa med en lett tone: «Kom så går vi ned på verkstedet.»

Lettet over hvor god atmosfære det var mellom dem, snudde hun seg og gikk foran ham opp trappen til terrassen og inn i den lyse stuen. De gikk videre gjennom det smale, lyseblå og grå kjøkkenet med skapdører og benkeplater på begge sider av den smale passasjen som førte ut i gangen.

Samtalen gikk lett om hvor trivelig det var i Hamar uten de spektakulære inntrykkene, men som allikevel bød på et naturlig ønske om å se de nære ting, da Silverin åpnet kjellerdøren. Hun skrudde på lyset som avslørte en beigemalt tretrapp, og lyden av føttene deres ga en hul lyd nedover den bratte trappen.

Døren inn til verkstedet stod åpen, og hun stoppet ved siden av den med hånden på håndtaket. Sortmalingen var nesten helt avflasset, og den gullfargede kulen ytterst, som holdt tredelen på håndtaket på plass, var blitt mørk og matt.

Med en utstrakt armbevegelse viste Silverin ham veien inn i verkstedet. Rommet var like stort som stuen i etasjen over, siden det lå rett under. Hun tippet at Theodor Karlsen var rundt en meter og åtti og omtrent femti år, da han passerte henne med et nikk til takk.

Hun gikk etter ham inn i syverkstedet, som var fylt med reoler helt til taket, med store pappesker til klippede plaggdeler og rask… hun trodde hun ville få bruk for en dag. Det store arbeidsbordet, som gikk fra vegg til vegg med en lem til å slå ned slik at det var mulig å passere det, møtte dem rett innenfor døren.

Lyset stod på i det hvitmalte rommet, men det var fortsatt litt for mørkt, og det plaget Silverin litt. Hun hadde blitt oppmerksom på at hun anstrengte øynene sine en anelse når hun kom inn i rommet. Kun et lite smalt vindu øverst på langveggen ut mot oppkjørselen var alt som ga et naturlig lys utenfra. En elektriker hadde lagt opp fire store lysarmaturer for å få det så lyst som overhodet mulig. Enda var hun ikke fornøyd med lyset når hun arbeidet.

Skolegang og studier hadde aldri vært Silverin sin sterke side, så et spesielt yrke hadde hun ikke, men kunstneren i henne hadde tatt styringen. Så hun lot ideer og fantasi få lov til å få fritt spillerom gjennom hennes evne til å være mottakelig for universets gaver og planer.

I de siste par årene hadde det blitt tydeligere for Silverin at noe stort hadde startet i henne. I form av en oppvåkning eller en reise inn i skapelsen og mystikkens verden, ble det vanskelig å skille realitet og illusjon. Hun trodde ikke lengre at det fantes tilfeldigheter, men heller at alle erfaringer ledet henne videre i høyere og høyere dimensjoner, og det ga et riktig så artig adrenalin-kick. Søken etter nye erfaringer med en intensitet og skrekkblandet fryd ble drivkraften på linje med metanolblandet fuel i en racing motor.

Klesdesign var hennes store hobby, og hadde resultert i en vakker middelalderinspirert festdrakt i en varm rødfarge. Hobbyen var nå blitt til et spinkelt levebrød med en bitteliten butikk, et lite kott på nitten kvadratmeter etter ni lange år med messetilværelse, som var mer enn nok.

Middelalderen hadde kommet til henne under avslappende stunder i badekaret, hvor nydelig keltisk musikk og stearinlys hensatte henne i svunnen tid.

Hun kunne formelig kjenne lukten fra vedfyringen og råheten i murveggene, latteren og lystige toner fra fløytene på markedene. Sverdtreningen, som ga gjenklang utenfor i borggården der våpenbrødrene hadde sin daglig trening, kunne hun nærmest se for seg. Hun fornemmet munkenes daglige sang i katedralen, og hun grøss av kuldefornemmelsen mens deres vakre sang varmet hjertet hennes og rørte henne til tårer. Gjennom disse årene manifesterte hennes kanalisering seg i form av klær, ogkrydderduftene fra Østen preget hennes egen tesort.

Det nyeste påfunnet hadde vært trangen til å designe en smykkeserie til de historiske kreasjonene. Lenge hadde hun gått og grublet over hvordan det ville være mulig å skape et design som kunne passe til klærne og draktene. Fjorder og fjell kretset rundt i tankene fordi det er Norge i et nøtteskall, men det ble aldri noe av. Alt Silverin enn forsøkte å tegne, ble bare tull.

Men en dag, etter flere timers arbeid med en bestilling, forlot hun enkelt og greit plaggdelene og syingen som på befaling og gikk opp i stuen og fant frem et ark og en kulepenn. Minutter etterpå var designet på plass, og hun kunne beskue et mønster som absolutt ikke var planlagt! Aldri i verden om hun kunne ha tenkt seg til det, heller.

Rett før befalingen hadde hennes tanker kretset rundt hva hun skulle lage til middag. Under pennens uavbrutte bevegelse over arket trådde et mønster frem. Brosjen fikk et likearmet kors i midten med et hjul rundt. Store og små trekanttagger utgjorde på en måte en sol rundt hele brosjen. Det var skåret ut fire rutere sammen med korset, og små, myke buede tegn balanserte kraften der de omkranset symbolet.

Mens hånden hadde beveget seg rundt på arket med kulepennen, ante hun ingenting om hva dette symboliserte mens hun tegnet, eller overførte beskjeden til arket. Hele oppgaven tok kun omtrent ti minutter, og uten at hun skjønte hva som var betydningen av det hun hadde utført, forstod hun i hvert fall at den var fullpakket av gamle symboler.

Energi som verket rundt i kroppen, og følelser som var helt ubegripelig, ble levendegjort gjennom Silverin og introduserte en helt ny verden. Først ble hun litt redd og følte seg så alene, men noe sa henne at hun var fullstendig trygg, og på en måte oppmuntret henne til å ikke forsøke å trenge vekk det som hendte.

Hun var rede! Men hun ante ingenting om å være rede… Ingen eller ingenting hadde forberedt henne på disse overlappende, bemerkelsesverdige inngrepene i hverdagen. Nysgjerrigheten over hva alt betydde var uten tvil for stor til det hverdagen hadde rom for, men det virket ikke som om det ble tatt hensyn til.

Merkelige og fascinerende, og til tider mystiske og kryptiske, syn begynte å vises for henne, og på en måte føltes det som om det hadde pågått i en evighet.

Tid og rom eksisterte ikke!

Alt skjedde i en svimlende hastighet, og ofte trodde Silverin at hun var deltaker i et evig skuespill med krevende, energiske og ukjente karakterer. Det pulserte og vibrerte. Hjertet hennes verket og skrek om at hun måtte holde seg fast og la seg bli tatt med på utrolige reiser gjennom Universer av urgamle krefter og skapelse.

Energiene halte og dro mot nye mennesker hun måtte treffe. Silverin snublet avgårde i blinde, og hun var overbevist om at hun hadde et evig spørsmålstegn stemplet i ansiktet.

Hva betydde de bokstavene uten mening som kom til henne under en meditasjon… R-A-S-C-H-Y…?

Den åndelige oppvåkningen hadde ikke startet, den hadde eksplodert som et Big Bang uten at hun forstod det. Skytsenglene Erkeengel Michael og Nicolas, som ble de eneste faktiske vennene hun hadde, var de to hun snakket med.

Innimellom kunne hun være så heldig at hun hadde en del bestillinger fra folk som ønsket seg noe fra hennes fantasi og kreativitet. Men det bød på realistiske problemer å etterfølge ønskene noen ganger, men det hendte at en natts søvn hadde ordnet saken. Nattens magiske evner hadde funnetløsningen hun trengte.

Å kreere noe fra et flatt, stort stykke stoff på et bord til en levende og energisk kreasjon var magisk og sann skapelse, men det krevde krefter hun manglet når Big Bang var som mest aktiv.

Silverin arbeidet det beste hun klarte etter ren mottakelighet i øyeblikket – nå! Hun elsket å fotografere i tillegg til syingen, og øyeblikket var alfa omega for å se og oppleve et objekt som aldri ville komme tilbake, og hun fanget faktisk øyeblikket.

Og, like raskt og uventet som vanlig, var hennes hyppige tankespinn over, og hun var plutselig tilbake igjen i kjelleren med en fremmed person.

Den gamle slitte døren passet ikke lengre helt til karmen, og ga fra seg et skarpt dunk da hun dro den igjen bak seg. Hun så på Theodor Karlsen igjen.

«Nå er jeg spent!» Silverin sendte fra seg sitt varme smil igjen. «Et slik oppdrag har jeg aldri hatt før.»

Et uventet grøss for igjennom henne med en rar følelse av starten på noe hun følte var helt utenfor hennes kontroll. Hun var rett og slett urolig og utilpass, og om mulig enda mer utenfor sin vanlig ukontrollerte hverdag. Hun var en kontrollfrik og en perfeksjonist når hun arbeidet med det som hadde på en ubevisst måte blitt faget hennes.

Vanligvis var hun anspent når hun var sammen med andre, men når hun var alene kastet hun seg i stedet i havet uten redningsvest hvis hun ble grepet av en besettende tanke eller oppgave. Andre ville da utbryte oppgitt av hennes impulsive sprang.

«At du tør!» og hun ville svare som vanlig:

«Det bare ble sånn.»

Som en refleks på sitt lille tankegrøss så Theodor Karlsen rett på henne.

«Er alt i orden?»

«Hm… ja da. Jeg følte bare plutselig en kulde,» svarte hun litt for raskt som om hun forsøkte å skjule hvordan hun følte seg.

Men det virket ikke som at han festet seg ved hennes reaksjon, trodde hun. Men det var ikke sannheten. Sannheten var at han hadde sett og observert mye helt siden han så henne stå ved inngangspartiet der de først hilste på hverandre.

Theodor Karlsen lot seg ikke merke med noe, og uanfektet og som om det var en helt hverdagslig ting å be om, sa han…

«Ja, det er vel ikke helt hverdagslig å be om å få sydd en Tempelridderdrakt,» smilte han lett tilbake.

Han kremtet for å forsøkte å pynte litt på det han skulle si, og samtidig var det svært viktig at han ikke sa for mye. Han antok at Silverin var helt ufarlig på alle måter og en vakker sjel. Det merket han, men allikevel…

«Du skjønner, jeg er bedt i et spesielt selskap til en god venn av meg, og jeg ble anbefalt deg.»

Litt unnskyldende slo han ut med den ene hånden i en bevegelse som indikerte at det kunne virke litt rart…

«Vi er noen venner som har veldig stor interesse for Tempelridderne og deres operasjoner i middelalderen rundt om i verden.»

Han tilføyde litt fort som om han ville unnskylde seg:

«Det er de som innførte banksystemet vi har i dag, og selskapet skal være i London. Jeg har fått tak i et sverd som jeg skal overrekke ham i forbindelse med en spesiell seremoni. Ideen er at jeg skal ha på meg den drakten jeg vil at du skal lage,» sa han og lo litt ved tanken. Han satte punktum for videre snakk om Tempelridderne.

Uten noe mer snakk konsentrerte han seg om posen på gulvet. Han bøyde seg ned og tok opp posen han hadde stående ved føttene. Rolig, som om han hadde allverdens tid, tok han ut to hvite laken innpakket i plastposene ifra sengetøyprodusenten og la de de pent ved siden av hverandre.

Silverin sprettet opp posene og tok ut laknene. Hun brettet dem ut og strøk hendene over stoffet for å jevne ut brettene litt.

«Okei… nå får du fortelle meg hvordan du vil at jeg skal lage drakten,» tenkte Silverin høyt mens hun studerte på hvorfor usikkerheten hennes vokste dramatisk og fort.

«Å, det er bare å legge delene dobbelt, klippe hull til hodet, og sy i sammen på skuldrene og litt i sidene, slik at det blir armhule og en splitt nederst så jeg kan gå med vanlige skritt. Jeg forstår det slik at du har rød ull til å lage korsene av?» Han så på Silverin med et spørrende uttrykk.

«Ja, det har jeg,» svare hun og så rett på ham for første gang etter at de kom ned på verkstedet.

Hun følte at øynene brant da de møtte de avventende gråblå i hans avlange ansikt. Et kort, veltrimmet grått skjegg med hvite sting omkranset det sterke ansiktet. Han virket som en gentleman, velkledd med det grå korte håret som var uklanderlig ryddig.

«Fint! Når det gjelder korsene, så er det en regel for hvor lange og brede hver del skal være.»

Han puttet den ene hånden ned i plastposen han fortsatt holdt i og tok opp et ark. Han viste Silverin tegningen over hvordan korset skulle se ut.

«Er det i orden at jeg lager korset i to deler og legger de over hverandre? Det er mye lettere enn å klippe korset i et stykke, spesielt fordi korsarmene er brede ytterst og smalner inn mot midten.»

Fingrene til Silverin gled over tegningen, og en følelse av en lett kribling i fingertuppene manifesterte seg.

«Det er Malteserkorset,» konstaterte han.

«Åh! Det er virkelig flott,» datt det ut av henne.

«Når må det være ferdig?»

«Jeg trenger det innen tre uker, for vi reiser til London den tjuesjuende juli.»

«Ja vel, det går fint.»

Silverin visste at hun ville starte så fort han forlot huset hennes, for det var helt utenkelig å tro at hun ville få fred før denne jobben var gjort. Oppgaven halte og dro i henne allerede.

«Gi meg telefonnummeret ditt, så ringer jeg deg så snart drakten er ferdig,» lovet hun.

«Versegod, her er visittkortet mitt.»

Han ga henne et hvitt kort med Theodor Karlsen i sorte bokstaver, og tittelen Investor stod i kursiv under. Helt nederst var det en mangetagget stjerne.

Silverin fulgte etter ham opp trappen og ut i gangen da de var ferdig med planlegningen, og takket ham for at han valgte henne til å hjelpe ham. Svært pliktoppfyllende forsikret hun ham om at hun skulle gjøre sitt beste, og fulgte ham helt ut til porten.

«Det vet jeg at du gjør… jeg har kommet riktig.» Så nikket han og smilte lurt.

Han sendte henne et nytt smil, mens han skrudde på tenningen i bilen.

«Du har et vakkert navn, Silverin Jenata. Det kler deg svært godt.»

Med sitt smilende sees senere blikk, kjørte han avgårde i sin sorte Mercedes, med hånden ut av vinduet som en hilsen.

Undrende stod hun utenfor porten med hånden hevet, mens hun vinket tilbake. Mens hun så bilen forsvinne rundt svingen, kom hun på at hun glemte å spørre hvem som hadde anbefalt henne. Oppgitt sa hun høyt til seg selv:

«Ditt susehue, Silverin.» Hun sukket, og gikk tilbake til hengestolen på terrassen, for en ørliten hvil.

Kapittel 5

Isende budskap

Silverin våknet neste morgen med nattens drøm levende foran seg. Fremmede mennesker hun aldri før hadde sett, hadde vært så livaktige at hun ble liggende en stund å undre seg. Hvordan kan jeg drømme om noen jeg aldri har møtt eller sett?, analyserte hun. Selv om hun ikke husket hva personene gjorde i drømmen, føltes det som om hun svevde i et enormt virvar av skyhøy energi.

Hun sto opp og dro opp rullgardinene, og til sin glede skinte solen denne morgenen også. Det hadde regnet mye i det siste, og hun var litt lei av det. Full av en undrende glede jumpet hun opp i sengen igjen og trakk dynen rundt seg. Tankefull ble hun sittende med ryggen inntil veggen og stirret ut gjennom vinduet.

Det var noe fredfullt over den svakt svaiende Thujaen som tronet nesten helt opp til mønet på huset. Utsikten mot vakre Helgøya og Nes ga en bedagelig start på dagen. Lydløst takket hun universet og englene og hjelperne sine for denne nye fine dagen som kunne romme hva som helst. Grublende begynte hun å sammenligne drømmen med de hendelsene hun opplevde under sine meditasjoner.

I løpet av de tre foregående ukene hadde en mann vist seg for henne, og det føltes som om hun ble limt fast til ham, uten å vite hvorfor eller hvem han var. Under meditasjonen hadde hun sittet med et ullpledd over seg i den gamle slitte gyngestolen i stuen. Sortmalingen var gammel og slitt, og treverket skinte igjennom på store deler av det avrundete armlenet. De tynne linjene med gullmaling til pynt var avbrutt flere steder.

Mannen hun hadde sett hadde stirret på henne igjennom et hvitmalt gammelt vindu. Han hadde mørkebrunt hår. Alt håret var like langt, og det var mer bølgete enn krøllete. Han viste seg kun i korte glimt.

Silverin likte ansiktet hans, for det fikk hjertet hennes til å leve på en frydefull måte som var helt ukjent. Ansiktet hans var meislet i en myk oval linje. Han hadde et alvorlig uttrykk, men munnen virket allikevel ikke streng. Det føltes i mellomgulvet som om den snakket kjærlighetens språk uten å bevege seg. Det bølgende håret innrammet ansiktet hans og ga henne en følelse av at han kunne være et utenomjordisk vesen.

Kanskje han var en engel? Øynene hans søkte unektelig hennes. De lovet henne noe…

Hva var det de lovet? De pirret sansene til å bli lys våkne, og hun ønsket bare å se ham igjen. Hun ville se mer av ham, men han levde foreløpig bare iskyggelandskapet.

Silverin brøt seg ut av tankene og satte seg bedre til rette i sengen og la håndflatene over hverandre på brystet sitt. Ydmyk begynte hun å be.

«Kjære erkeengel Michael, takk for at du er hos meg, og jeg ber om hjelp til å finne mot til å vandre videre mot min livsoppgave… og jeg ber om å bli renset og beskyttet av kjærlighetens lys i dag. Jeg ber også om at jeg er til det beste for menneskeheten… og meg selv. Kjære skytsengel Nicolas… jeg ber også deg om å være sammen med meg i dag. Tusen takk!»

Behovet for beskyttelse fra skytsengelen kom ut av munnen som en høy visking og avslutning. Hver dag gjennomførte hun dette ritualet og avsluttet med å trekke et englekort. Denne morgenen trakk hun Utholdenhet.

De siste seks årene hadde gått med til en del lesing og studier, og nå begynte hennes etterlengtede viten å forme en slags forståelse. Silverins verktøykasse med kunnskap hjalp henne nå som hendelsene spant fortere og fortere. Navnet Nicolaskom til henne den dagen hun spurte hjelperne sine om navnet på sin skytsengel. Han var med overalt, men for å være sikker spurte hun inni seg til stadighet:

«Nicolas, er du her nå?» Hun fornemmet da ofte en varme som holdt rundt henne som om et mykt teppe ble lagt rundt skuldrene hennes. Hennes svake selvtillit uttrykt av forlegenhet ble et lite hinder i å føle seg helt komfortabel da hun med en svak bevegelse lente seg litt til venstre for å komme nærmere ham.

Nicolas var blond med et skinnende langt hår. Han var kledd i en beige lang tunika pyntet med svakt grønt mønster i noe som så ut som grener med små blader. Han bar en lysebrun vid bukse under kjortelen og bare føtter i åpne sandaler. Vingene hans var gråhvite med en nyanse av et rosa skinn.

Av en eller annen merkelig grunn klarte Silverin å fornemme Nicolas uten problemer, selv om han var hennes usynlige venn. Det var så godt å bare kunne være seg selv, for sammen med ham var hun så inderlig bra nok som hun var, følte hun. Tilliten om at han ville gjøre alt for at hun skulle være trygg, begynte å feste seg i henne. Han og Erkeengel Michael var de hun søkte tilflukt hos.

Kortet med Utholdenhetlå i hånden, og armen hennes hvilte på låret. Hun bøyde hodet og lukket øynene.

«Utholdenhet og tålmodighet…» sa hun til seg selv. Allikevel, hun ville så gjerne ha svar nå… nå med en gang!

Hvorfor kunne ikke hun se lys og ånder i tillegg til Nicolas?

Hvorfor kunne ikke hun få ting til å flytte seg?

Hvorfor kunne ikke hun forstå opphavet til hendelsene rundt seg?

Hvorfor kunne ikke hun forstå hvorfor hun kjente en slik dragning til det røde korset, og hvorfor følte hun så sterkt når Han kom til henne under meditasjonen?

Kortet hun hadde lagt på sengen havnet halvveis under dynen, da hun brått reiste seg opp og gikk bort til vinduet. Med et utålmodig rykk åpnet hun det på vidt gap. Hun måtte ha luft. Den friske morgenluften sank langt ned i lungene, og morgengryets sterke dufter av blomstene og grantrærne samlet henne litt.

«Utholdenhet» formanet hun til seg selv, og pustet roligere med dype inn og utåndinger, og «tålmodighet» la hun til.

«Okei…» stønnet hun halvhøyt ut i luften og lukket igjen vinduet. Hun fant kortet som lå under dynen og la det tilbake i esken sammen med de andre kortene. Med kjappe, utålmodige bevegelser redde hun opp sengen og forlot soverommet og gikk inn på badet.

Dagens frokost, glasset med appelsinjuice og en kopp te med lønnesirup bar hun ut på terrassen. Frossen som Silverin var, hadde hun kledd seg litt godt og tok med pleddet som lå i gyngestolen og gikk ut igjen til uterommet.

Solstrålene hadde allerede nådd frem til det lille bordet på den delen av terrassen som lå uten tak. Hun nøt frokosten i de varmende strålene fra solen og hørte dagens lyder øke til et kor av ulike toner. Fuglene sang, og en gravmaskin bråkte hos en nabo litt bortenfor huset. Trafikken var i full gang, og hun var sjeleglad for at det var en husrekke mellom huset sitt og hovedveien. Det dempet bråket litt.

Raskt bladde hun igjennom dagens avis og hoppet elegant over reklamene og sportssidene. Hun stoppet ved dagens horoskop og leste Jomfruens tegn mens munnfull etter munnfull med mat ble matet inn med skje. Det var ofte det stemte, så hun var virkelig ikke i tvil om at informasjonen var noe hun måtte følge med på. Det passet så bra å ta seg en liten stund i denne virkelighetsflukten, for intet arbeid ble gjort før hun hadde dagens første tekopp for hånden.

Halvveis ferdig med teen begynte det røde korset å gnage i henne igjen, og roen forsvant sammen med fuglekvitter. Brettet bar hun inn igjen og tok resten av teen med seg og gikk ned trappen til verkstedet.

Stående med koppen i hånden og nippe til teen, utfordret det hvite lakenet på bordet henne. Hun kjente hvordan øynene myste i anspenthet, og et sukk slapp ut av henne. Preget av stemningen i hjertet sitt gikk hun inn i kottet hvor alle tekstilene lå. Hun fant frem rullen med den røde Merinoullen som lå på nederste hylle. Hun løftet opp den tunge tekstilrullen som inneholdt omtrent tjue meter og bar den bort til arbeidsbordet.

Det dunket i bordet da hun rullet ut en meter. Håndflatene strøk over det myke vakre stoffet fra Australia. Hun likte at det fortsatt fantes ørsmå partikler av gress i vevingen, for det ga henne en følelse av at det var ekte vare. Husfliden ville nok ikke ha akseptert det. Med den vissheten i tankene rynket huden seg i pannen, og kjeven strammet seg med tanke på hva hun var i ferd med å skape.

En merkelig følelse av svik eller noe trist føltes så inderlig og dypt innvendig. Å definere følelsen kunne hun bare glemme, for dette var helt nytt, men samtidig kom nysgjerrigheten pulserende. Hun måtte bare begynne med en gang. Som for å få et lite opphold i følelsene ble den siste slurken med teen fortært vært langsomt. Så brettet hun ut det hvite stive arket hun hadde fått med målene på korset.

Hun studerte tallene som var notert ned en kort stund og begynte å tegne opp etter oppskriften med kritt på den røde ullen. Det var viktig at korsarmene ble helt like, og hun klippet sakte slik at kantene ble helt jevne. De fire korsarmene la hun til side og begynte å klippe til halsen på laknene. Våpenkjolen ble sydd sammen oppå skuldrene, og delene ble brettet fra hverandre med rettsiden opp. Nøye målte hun seg frem til brysthøyde og la to av korsarmene oppå hverandre slik at de dannet et kors.

Silverin tok to skritt tilbake. En sviende kløe kjentes tydelig inni den venstre håndflaten, så hun vred innersiden opp og så ned i hånden. Den så ved første øyekast ikke annerledes ut enn den høyre, men det dunket og verket så sterkt i den, og hun begynte å fryse. Kun øyeblikk senere bredte det seg ut en slags rødme med hvite prikker fra midten, hvor strekene i huden utgjorde en stor M som strakk seg utover mot fingrene.

En følelse av en lys-søyle som kom ovenfra og som presset seg igjennom issen, spiddet henne fastfrosset til gulvet. Strålen gikk rett igjennom kroppen samtidig som hjertet hennes dunket hardt og så fort at hun ble redd.

Hun følte en sterk energi fylle henne med en umenneskelig kraft hun aldri hadde opplevd før. Det suste i hodet, og svimmelheten spant rundt i en hvirvlende følelse av lys, formet som et klede av tynneste gjennomsiktige hvitt stoff som balsamerte henne fullstendig. Kvalmen veltet opp i halsen. Med ett virket alt fullstendig stille. Helt stille… og akkurat i det øyeblikket kjente hun en følelse som kunne kalles ærefrykt.

Noe virket så kjent. Noe… som hun ikke visste at hun hadde hatt kunnskap om. Det sved så i øynene at hun måtte lukke dem. Det var ikke mulig å holde dem åpne. Halsen snørte seg sammen, og tørsten sved i svelget.

Automatisk strakk hun hånden etter koppen som stod på sybordet. Den var tom.

«Åh… nei!» Stønnet ble kun til en sprukken hes stemme.

Følelsen av å ha vært fanget i en virvelvind uten å kunne komme seg ut, totalt fastlåst i en vanvittig sterk energistråle, trengte seg sakte inn i bevisstheten. Det kunne ha vart lenge, men i virkeligheten varte denne sterke opplevelsen bare i sekunder.

Da fornuften sèg inn i bevisstheten igjen, antok hun at selv om situasjonen hadde slukt hennes normale bevisste kroppsfunksjon fullstendig, skjedde alt umenneskelig fort.

Nå… da hun hadde kommet til seg selv igjen, tok hun koppen og fortet seg så godt kroppen adlød henne opp trappen og inn på kjøkkenet. Den kjente lyden av kaldt vann fra springen var det hun så sårt trengte mens koppen fyltes. Rislingen av rennende vann var så kjær at vannet rant over kanten og ned i vasken før hun rakk å stenge kranen. Svimmelheten var fortsatt ubehagelig etter opplevelsen. For sikkerhets skyld holdt hun seg fast i kjøkkenbenken mens hun drakk alt i en slurk. Så fylte hun den igjen… mer våken.

Silverin merket plutselig at hun hev etter pusten. Hun hadde helt glemt det. Hvor lenge hadde hun holdt pusten?

«Hva skjedde?» fòr det gjennom hodet hennes.

Skjelven i hele kroppen støttet hun seg fortsatt til kjøkkenbenken og drakk sakte fra den nyfylte koppen, anspent som en fiolinstreng. Kvalmen var mindre intens nå som hun hadde fått i seg væske.

Fullstendig oppslukt av opplevelsen ble hun stående der i flere minutter, som i virkeligheten strakk seg utover i tid. Hun trengte å komme seg litt mer før hun kunne fortsette med Tempelridderdrakten.

Da hun følte seg tryggere på seg selv, slepte hun seg ned trappen skritt for skritt med ett trappetrinn av gangen. Engstelig etter den sterke opplevelsen ble hun stående i døråpningen inn til verkstedet som om hun vurderte på alvor om hun skulle gå inn i rommet igjen.

Kanskje ville det vært lurest å ringe Theodor Karlsen og avlyse oppdraget? Et langt sukk sèg ut av den halvåpne munnen mens hun bestemte seg.

Hun gikk inn. Inne på verkstedet igjen lyste det røde korset imot henne på det hvite stoffet. Hånden verket fortsatt.

«Slutt å tulle,» skjennet hun høyt på seg selv.

«Du bare innbiller deg alt sammen, fordi du aldri har gjort noe lignende før.»

Hun tok seg sammen og gikk de få skrittene bort til sybordet, nålet bestemt fast korsarmene på forsiden og på baksiden og sydde de på med maskin. Deretter sydde hun sammen lakendelene med fire splitter… i sidene, og foran og bak, i fra hoftene og ned. To timer senere presset Silverin hele drakten med strykejernet. Forsiktig strøk hun over ullkorsene så de ikke skulle bli skadet med brune svimerker.

«Dette gikk jo fort,» lo hun litt nervøst med røde hektiske roser i kinnene og ekstremt lettet. Lattermild tenkte hun på de tre ukene det var til han måtte ha den ferdig. Først da hun hang plagget opp på en kleshenger, merket hun at hendene skalv. Svært sliten ble hun stående å se på arbeidet sitt og trakk inn drakten som nå var ferdig og klar til bruk.

Inntrykkene begynte å pulsere innover henne igjen: Nysgjerrighet… frykt… stolthet… mot… anerkjennelse… bespottelse… misunnelse… grådighet… lydighet… visdom… makt… død…

Hun klarte ikke å la være… armene hennes strakk seg opp mot kleshengeren igjen uten at hun følte den minste kontroll over bevegelsen. Da hun hektet den ned fra kroken og tok plagget av hengeren, enset hun bare så vidt lyden av kleshengeren da den falt ned på gulvet som en fjern støy langt borte fra.

Sakte gikk hun bort til helfigurspeilet som stod i kroken ved døren inn til kottet med tekstilene, og så inn i sine egne øyne. Hun senket blikket til den kritthvite våpenkjolen og så med undring hvordan armene begynte å leve sitt eget liv. Så hvordan de holdt noe stort og hvitt fremfor seg og hvordan hendene rettet ut plagget og holdt det opp foran henne.

«Hvordan vet jeg at plagget heter våpenkjole,» presset seg inn i hodet, men så kom hun på at det hadde hun lest et sted, trøstet hun seg selv med.

Armene bøyde seg, og den ene armen søkte hullet til armene, og den andre gjorde det samme. Nakken krummet seg forover, og hodet dukket inn i hullet i det hvite stoffet. Så var hun inntullet i hvit bomull med det røde korset lysende på brystet sitt.

Hun svelget og hevet blikket. Tårene begynte å renne. Det var ikke mulig å stoppe dem, for hun hadde ikke merket dem før hun kjente tårene kile seg på kinnet. En salt smak fra tårene sèg inn i munnviken. Heten steg opp i ansiktet, og hjertet banket så kraftig som det aldri før hadde gjort, enda kraftigere enn første gangen. Kroppen ga fra seg en smerte i mellomgulvet, men hun motstod trangen til å bøye seg og folde armene rundt seg selv.

Så kom is-søylen igjen. Den også, enda sterkere. Det var så sterkt at synet ble uklart, og bena truet med å svikte. Hun ville bare synke ned. Men hun sto der selv om det krevde all verdens krefter, kunne ikke annet enn å ta imot denne absolutte klare energien. Da iseffekten slapp taket like fort som den kom, kom hun tilbake til seg selv igjen. Redd lurte hun på hva som hadde skjedd. Dette hadde hun aldri opplevd før.

Det virket som om hun ikke hadde noen kontroll i det hele tatt når den isende følelsen kom… kun totalt overgitt til høyere krefter. Silverin følte seg så alene, men samtidig beskyttet på en måte.

Var det et budskap, eller en bekreftelse? Hva var det?

«Er jeg en kriger?» hvisket hun.

Det var mer også… En sterk, tung, søtlig metallisk lukt, og hun ble plutselig så innmari sliten.

«Hvorfor er jeg så utmattet?» Hun følte seg helt tom.

På toppen av det hele føltes det som om dette var en naturlig kledning for henne.

Hvorfor det?

«Jeg… en kvinne?»

«Hva har jeg med dette antrekket å gjøre?»

Hun kommuniserte uten stans med tankene og følelsene som raste på innersiden. Det eneste hun kjente til, var at hun hadde hørt om Tempelridderne i forbindelse med filmene hun hadde sett. Hun hadde også lest et par spennende trilogier om korstogene i middelalderen som hun hadde blitt helt oppslukt av.

«Hva har dette med meg å gjøre…?»

Øynene hennes beveget seg sakte nedover antrekket som nådde godt nedenfor knærne. Hun hevet usikkert blikket og hvilte øynene på det røde korset. En slags urettferdighet kjente hun brenne inne i seg, og en visshet… om hva da?

Noe stort… noe viktig… noe mektig.

En innsikt om noe veldig gammelt fikk huden hennes til å knuppe seg… og igjen kom fornemmelsen av den ukjente kvinnen.

Var det feil å ta på seg denne drakten?

Silverin lot hendende stryke over lakenet, som føltes en anelse kjølig under hendene. «Det er noe feil her…» undret hun.

«Dette stoffet er ikke riktig. Det skulle ha vært ull,» konstaterte hun uten et snev av tvil.

Hjertet hennes hadde begynt å venne seg til denne forandringen, og det begynte å roe seg ned med sterke rolige slag. Nå som hun hadde hatt den på litt, merket hun også at det var godt å være ikledd dette antrekket. Hun hevet mer lettet nå, armene ut til siden og la hodet bakover, lukket øynene og snurret sakte rundt flere ganger. Litt vanlig svimmelhet stoppet henne, men da blikket hennes møtte hennes egne igjen i speilet, fòr det gjennom henne som et skrik:

«Ta den av! Nå! Den er ikke din!»

Pliktoppfyllende som et lite barn, reagerte hun på ordren som ikke var særlig vennlig. Armene beveget seg igjen, og hodet dukket ut av halsåpningen. Skyldbetynget bøyde hun seg ned etter kleshengeren som lå på gulvet. Hun hang Tempelridderdrakten pent opp og tok et skritt tilbake. Selv om hun hadde flere snev av dårlig samvittighet, lo hun litt av seg selv og strakte seg etter mobiltelefonen som lå på bordet.

Hun slo telefonnummeret som stod på visittkortet. Etter fire ring hørte hun den klare sterke stemmen svare: «Ja, det er Karlsen…»

«Hei, det er Silverin Jenata.»

Hun hørte at stemmen sin var nesten skingrende lys, enda lysere enn den var til vanlig.

«Det er jeg som skulle sy Tempelridderdrakten for deg.»

«Er det noe i veien?»

Hun hørte stemmen mykne som om han smilte, men den hadde også et snev av usikkerhet.

«Nei da, jeg er ferdig med den.» Silverin kjente at hun igjen holdt pusten mens hun ventet på svaret.

«Jøss, det var da raskt. Jeg trodde ikke du skulle bli så fort ferdig… men det er jo ypperlig.» Han hørtes veldig glad ut, merket hun seg… og lettet.

«Jeg har ikke anledning til å komme akkurat nå, men kan jeg ringe deg om et par dager?»

«Ja, det går fint. Jeg henger den bare til side så lenge. Ring når det passer deg, du.»

«Strålende! Dette blir spennende. Ha en fin dag!» Entusiasmen hans strålte gjennom telefonen.

«Ha en fin dag du også,» svarte hun leende tilbake.

«Ååh… bilder. Jeg må ta bilde av deg,» kom spontant gjennom latteren, da hun tittet bort på drakten mens hun la telefonen på bordet.

Å snakke høyt til den kroppsløse figuren på kleshengeren var blitt nesten helt naturlig. Hun hektet hengeren av hullet i kjettingen som hang ned fra taket, og løp opp trappen full av energi med det hvite stoffet over armen. Sneiet så vidt gelenderet i trappen opp til annen etasje og braste rett inn på soveværelset.

Lyset ifra de to vinduene møtte henne i døren, og det slo henne hvor godt det var å komme inn der. En trygge oase. Bortsett fra de nettene, som ødela alt. Silverin elsket soveværelset hvor hun kunne være helt i fred for omverdenens styr.

Klesbylten la hun pent ned på det blomstermønstrete sengeteppet i lys lilla og blek rosa. Hun tok ut fra den nederste skuffen i den hvitmalte kommoden et Pentax fotoapparat som hun brukte til daglig. Vel… det var dette apparatet hun alltid brukte. Resten av utstyret samlet mest støv.

Med fotoapparatet hengende over skulder dro hun med seg klesbylten og løp ned trappen igjen til første etasje, ut på terrassen og videre ned tretrappen. Gjennom de to store Tujaene som dannet portalen, endte hun opp i haven nedenfor terrassen. Biene summet og drakk nektar fra de to store lavendelplantene i blomsterbedet rett ved siden av der hun sto på plenen. Sittende på huk, danderte hun det hvite bomullstoffet med en innsnevring i midjen på det irrgrønne gresset. Resten av våpenkjolen spredte hun ut i en vifte nedenfor. Ivrig knipset hun en mengde bilder ifra forskjellige vinkler.

Hva hun skulle med bildene visste hun ikke, men det føltes viktig å gjøre det. Skyggevirkningen ifra trærne rundt ga en flott effekt til det hvite og røde.

«Sånn! Det er noe ved deg, forstår du…»

Silverin snakket med den kroppsløse som om det var et menneske hun hadde tatt bilde av. Fornøyd etter en rask bildeserie, tok hun med alt inn igjen og hang på plass drakten nede på verkstedet. En innskytelse fikk henne til å legge den vestre håndflaten som verket mest når hun tok imot beskjeder fra englene og hjelperne sine… på det røde korset. Hun smilte og lukket øynene.

«Vær så snill å la meg få vite og føle mer,» ba hun.

Hånden sèg sakte av det røde korset og falt ned langs kroppen hennes.

«Hm» sukket hun, og forlot den hvite drakten.

Forvirret, men fornøyd etter dagens arbeid, skrudde hun av lysbryteren ved døren, lukket den stille bak seg og gikk opp trappen.

Dagen hadde vært utrolig slitsom. En sterk følelse av at hele kroppen pulserte gjorde Silverin årvåken og sår. En følelse av gråt som ønsket å slippe fri truet bak den øvre delen av brystkassen, og hun kjente seg så gjennomgående trett. Hun visste ikke om hun orket å lage seg noe å spise engang…

Hun slepte seg ut på terrassen igjen og sank ned i hengestolen. Der lukket hun øynene og gynget seg selv frem og tilbake, og forsøkte å ikke tenke i det hele tatt. Lyden av knirkingen i tauet gjorde henne ennå trettere. Det summet og prikket i hele kroppen, og hodet føltes blytungt. Hun forsøkte å la alt få lov til å synke inn, men sinnet sloss og kavet med underbevisstheten og fornuften.

Men så overga hele hennes nervesystem seg fra presset hun hadde vært i disse timene, og før hun merket noe som helst, saknet gyngingen.

Hun sov.

Kapittel 6

Året 1263, Sycharth i Wales

Frihet?

«David… vent!»

Det desperate ropet fra storesøsteren min, Maryet, gjorde vondt i hjertet mitt, men jeg snudde meg ikke. Snudde jeg meg nå, ville jeg ikke klare å reise fra den lille, men vakre slottsborgen i treverk som lå på toppen av den runde jordvollen. Omkranset av en ytre ring av en mindre jordvoll, speilet vanngraven seg i solskinnet rundt hele borgen.

I stedet la jeg meg tettere inn mot Sarrant sin sterke nakke og kjente den flagrende manen kile meg i ansiktet. For å slippe unna Maryets såre rop drev jeg hesten til det aller ytterste. Vi var fullstendig smeltet sammen til en galopperende skygge fremover på den gjørmete, smale veien.

Sarrant var stor, med muskler som malte store skygger i den glinsende brunfargen. Han var trenet for kamp, fra hans kropp var utviklet nok til å beherske de raske kontringene. Hesten var vant med å tåle lange perioder med lite mat og drikke. Uventende, høye skarpe hyl og rop ble brukt for å gjøre ham uredd i folkemengder.

Gjørmen sprutet rundt oss og etterlot seg en lite innbydende passasje for andre som trengte å bruke den sølete kjerreveien. Jeg visste at jeg burde være forsiktig på det fuktige, sleipe underlaget, men klarte ikke å styre meg.

Jeg var fri.

Jeg hadde valgt? … eller fulgt ordre!

Til høyre for meg steg heiene, omkranset av skoglandet i fantastiske grønnfargete nyanser, fra den lyse, skarpe grønne mosen til trærnes mørkegrønne blader og nåler. Heienes bølgende landskap overgikk hverandre i buktende små topper og søkk som lignet et vakkert ravinelandskap.

En stor flokk med hvite sauer beitet i åssiden til høyre for stien, og de nyfødte lammene var som små, hvite, myke dotter. De kjempet tappert for å nå frem til moren mens de små halene danset rundt i glede uten bekymring. Det eneste de tenkte på var mat og varme fra moren når det trengtes. Å skaffe seg formiddagens rasjon av melk mens den store hesten hastet forbi dem, var deres liv. Noe annet brydde de seg ikke om.

Jeg elsket Wales. Dette kjente og kjære landskapet, hvor jeg hadde ferdes i hele mitt tjueen år lange liv. Fjellene rundt hevet seg over skogen, og jeg kunne skimte den viltre elven buldre ut fra fjellveggen som en sølvhvit, skummende vegg.

Sukket som strømmet ut av lungene og munnen bar tydelig preg av at jeg hadde holdt pusten. Vemodet i meg var sterkt da jeg så for meg min far og meg da jeg var en liten guttunge bak på hesten hans. Han var alltid så ivrig etter å ha meg med på sine faste turer rundt på landeiendommene.

«Det er så viktig at du lærer mest mulig fra du er liten, forstår du…» hadde Lord Rufus Nevitt forklart innstendig.

Mens jeg lente meg trygt inntil den sterke kroppen hans, hørte jeg stemmen hans dure gjennom ryggen jeg klamret meg fast til. Så godt jeg klarte, hadde jeg holdt hendene rundt den sterke kroppen hans så langt jeg rakk med mine korte armer.

Sørover til venstre for meg bølget kornåkrene og blomsterenger i døsig rytme som kunne roe ethvert menneskesinn i opprør og fortvilelse.

Jeg ville ikke roes ned.

Jeg var fri. Jeg ville at adrenalinet skulle fosse rundt i kroppen, at blodet rushet og fylte blodårene. Jeg kjente hvert eneste pulsslag i hodet. Jeg følte meg fullstendig våken for første gang i livet, sanset den skremmende årvåkenheten jeg trengte for å kunne balansere på en knivegg.

Den friske luften drev inn gjennom nesen og munnen og fylte kroppen med en enorm lettelse. Luften drev over den kjølige pannen og gjorde meg oppstemt, for nå trodde jeg at jeg kunne se alt så krystallklart.

Jeg var endelig fri!

Jeg skulle til Østen… til Jerusalem.

Allikevel forstod jeg at jeg ikke kunne fortsette i dette tempo og snakket rolig til Sarrant og strøk ham over nakken. Han saknet galoppen ned til trav, og jeg reiste meg opp i salen et øyeblikk for å rette ryggen. Foran oss svingte stien hardt til høyre, og vi var plutselig innhyllet i et skogområde. De store grenene hang utover stien, og jeg måtte bøye meg ned for å ikke få de tyngste grenene i hodet.

Rundt svingen glitret det klare vannet i det lille tjernet fra solstrålene som skinte gjennom løvtrærne og de høye, frodige granene. Jeg tøylet Sarrant og steg ned av den svetteglinsende hesteryggen. Raskt trakk jeg av meg de sorte hanskene og løsnet spennene på salen. Forsiktig løftet jeg den av den svette hesteryggen og la den ned på bakken.

Min firbente bestevenn drakk grådig av det friske vannet og ristet godt på seg etter det harde rittet. Fornøyd og lykkelig ruslet jeg ned til tjernet og satte meg på huk nede ved vannkanten. Fingrene mine lekte med det kjølige vannet. De sterke håndflatene med træler etter all sverdtreningen bøyde seg mykt og formet en skål, og fylte seg med det kalde vannet. Jeg løftet dem og lot det friske vannet renne nedover ansiktet. Det gikk et grøss gjennom meg mens jeg lo befriende.

«Herlig!» gispet jeg.

Glad og tilfreds snudde jeg meg mot Sarrant, som ristet på manen igjen og så på meg et øyeblikk før han drakk videre. Et strå som vokste ved vannkanten ble fristende. Jeg knakk av stilken og begynte å bite på det. Svevende på frihetsfølelsen la jeg meg ned på ryggen med hodet hvilende på salen.

David Owain Nevitt sine myke, vakkert buede lepper beveget seg sakte rundt gresstrået. Konturene av de høye kinnbena i det solbrune, avlange ansiktet var tydelige i skyggevirkningen fra trærne. Han bøyde hodet bakover og fulgte solstrålene gjennom grenene over ham.

Ansiktets perfekte symmetri ble kun brutt av det tre centimeters lange lyserøde arret, som lagde et lite søkk på venstre siden av den buede haken. De halvlange lokkene hvilte på skuldrene og skinte fra lysblonde til bronsefargete striper fra solstrålene. Den muskulære overkroppen hevet og senket seg rolig i den lysebrune tunikaen, som lå stramt over brystkassen.

Det mørke, krøllete håret øverst på brystet mot halsgropen glinset av vannet som hadde rent nedover halsen og videre mot halssplitten i den lange skjorten. De lange, senete armene lå hvilende på nedre delen av den flate maven. Begge hendene var bøyd rundt det sorte beltet som fremhevet de smale hoftene. Fingrene var lange og senete. Små arr og sår, hvor skorpene hadde falt av, var fortsatt lyserøde etter våpentrening sammen med sine våpenbrødre. De kraftige lårmusklene var avslappet.

Den ene foten var bøyd mens den andre lå utstrakt på bakken. De høye, sorte støvlene rakk ham rett under knehasene. Det bøyde benet svingte duvende fra side til side.

Jeg sukket og ble liggende å se opp mot himmelen og fulgte skyene som drev forbi med vinden. Jeg filosoferte i min søken etter å tyde de forskjellige dottene i fantasifulle fasonger. Den høyre pekefingeren fulgte konturene til en stor sky med alle nyansene fra hvitt til mørke grått. Fingeren sank ned igjen, og jeg lå bare og fulgte himmelen med øynene og undret meg over hva som skjedde der oppe. Alt jeg hadde lært av onkel hadde lært meg å forstå at det var store krefter og energier i oss og rundt oss, og budskap… hvis jeg bare kunne forstå.

Nye tanker drev inn i sinnet mitt, og jeg falt i tanker igjen.

Moren og faren hadde forlatt London og reist tilbake til Wales rett etter vielsen, og før moren ble høygravid med Maryet. Det hadde vært en ordre ifra Ordenes indre sirkel om å forsvinne i stillhet fra London. Farens ti år eldre bror, Lord Owen Nevitt, var også et hemmelig medlem av Ordenen og var eieren av borgen.

David mistet sin far rett før han fylte åtte år i en strid mellom Marche lordene og Henrik III av England. Sycharth slott ble da det viktigste organ for de historiske fakta som Ordenen hadde ervervet og forvaltet. Dokumentene omfattet flere tusen års mystisk og filosofisk lære fraØstens tradisjoner og alkymi. Det viktigste som måtte holdes utenfor kirkens innsyn, var deres viten om forholdet mellom Jesus, hans vandring på jorden og Maria Magdalenas kunnskap og visdom. Deres spesielle forhold og gjensidige kjærlighet hadde en enorm innvirkning på hans voksne liv som healer for lidende og syke, og henne.

Som familiens eldste Ordensmedlem hadde Marchelorden alltid holdt seg i nærheten av David både som en kjærlig far og en streng lærer. David følte ustanselig onkelens hardt prøvende og skjulte interesse for ham, så han forsøkte alltid å gjennomføre det han ble satt til på en så god måte at onkelen ble fornøyd. Det viste seg ganske fort at de fikk en gjensidig respekt og inspirasjon.

Han hadde undervist David i universets mysterier og om alt han måtte holde for seg selv… foreløpig. Onkelen og han selv brukte all ledig tid til å studere og holde en lav profil. Denne kunnskapen hadde gjort at David følte seg ensom og annerledes i forhold til de jevngamle guttene rundt om i området.

Dessverre døde onkelen da David var sytten år, og han ble sittende igjen med en lærdom som forvirret mer enn den opplyste ham. Den store skatten med bøker og dokumenter ble David sitt ansvar, og han hadde lagt dem vekk i en kiste som han gravde ned på et hemmelig sted under slottet.

På sitt dødsleie hadde onkelen forklart nøye at dokumentene og bøkene måtte holdes hemmelig. Nøkkelen til kisten med de arkiverte antikke kildene måtte David alltid bære. Han hadde også fortalt David at når han fylte tjueen år, skulle han reise til Jerusalem. David hadde fått et ark som var brettet i et spesielt mønster med tittelen på to bøker, navn og en del tall. Det var av stor viktighet at han tok med seg bøkene og det brettede arket når han reiste.

Onkelen hadde tatt guttens hånd og trykket den, og innstendig og dempet hadde stemmen hans vært da han sa:

«David… jeg vet at du synes dette har vært år med lærdom og prøvelser, men det er noe ved deg, gutt, som er svært spesielt. Husk dette… og hold alt du har lært hemmelig til noe annet blir bestemt. Jeg hadde sett frem til den dagen vi skulle reise sammen til Østen, slik at jeg kunne bli gjenforent med mine trofaste venner…»

Onkelen hadde blitt stille og snudd hodet vekk, og sett ut av det smale ovale høye vinduet på sovekammeret. David hadde ventet… Etter en liten stund så onkelen ham i øynene og sa trist… «Slik blir det ikke.»

Igjen hadde han trykket hånden til David, og han gjengjeldte håndtrykket på den spesielle måten.

«Gå nå… gutten min, og les videre i den rekkefølgen jeg har lært deg. Jeg er… trøtt nå.» En liten tåre hadde glidd stille ut av de vasne grå øynene.

«Det har vært en ære å få følge deg, gutten min. Din far hadde vært så stolt hadde han sett deg, men jeg skal fortelle ham om deg når jeg treffer ham…»

Der ved det klare vannet i den vakre grønne naturen som omkranset meg, bestemte jeg meg for å fortsette å studere flittig og sørge for at hans lærdom var vår hemmelighet når jeg kom til Jerusalem. Onkel hadde vært svært nøye med å innprente i meg at det var kun et fåtall Tempelriddere jeg kunne dele min kunnskap med.

«Vær tålmodig og vent til du er helt sikker før du gjør noe!» Stemmen hans ga gjenklang i ørene mine. Neseborene mine presset seg litt sammen da jeg dro inn den klare friske lukten av den svake vinden som strøk over ansiktet mitt. En enslig tåre rant nedover kinnet.

Kapittel 7

Nåtid

Samtalen med Theodor Karlsen

Silverins hode føltes blytungt da hun våknet til en regntung torsdag, med en hodepine som vandret gjennom hele høyresiden av hodet. Den begynte ved skulderen og vandret opp igjennom kjeven og tinningen, over øyebrynet og ned til bihulen. Frem og tilbake, og de forskjellige punktene skiftet på med å lede an smerten. Hun var uvel og kvalm som følge av hodepinen. Denne gangen var kvalmen verst, for den slo henne helt ut.

Smertene var mildere enn tidligere år, men kvalmen hadde blitt verre. Ved flere tilfeller hadde hun i årenes løp presset seg selv til å arbeide igjennom den migrenelignende smerten som varte i tre døgn. Kvalmen gjorde henne nervøs og skjelven, og hendene hadde tendens til å skjelve i tillegg. Hun brettet puten dobbelt for å få hodet litt høyere og lukket øynene. Det hjalp lite, og hun kunne telle hvert eneste pulsslag i smerte. Dunk-dunk-dunk! Tre døgn å lide seg igjennom… med smertebankende pulsslag.

Hun ga opp forsøket på mer søvn og strakk seg etter vannflasken på nattbordet. Vannet gjorde godt, men bare for et kort øyeblikk.

«Åh nei,» stønnet hun, da hun husket dagens avtale med Theodor Karlsen. Forsiktig snudde hun seg mot nattbordet. Klokken var bare seks, og vissheten om at hun ikke kunne ligge lengre, for det ville bare gjøre henne dårligere, tvang henne inn i en ny kraftanstrengelse. Enda en ting som forlenget døgnet.

Det verste hun kunne gjøre var å ligge lenge om morgenen, men psykisk press gjorde også susen når det gjaldt å fremkalle disse vonde smertene. De skulle ikke møtes før ved ettiden, og det var hun takknemlig for nå. Det ga henne god tid til å komme seg på bena.

Det skulle mye til før hun mistet lysten på mat. Selv nå subbet hun sakte rundt på kjøkkenet og lagde sin vanlige frokostblanding.

… Ikke spise sjokolade, ikke drikke te, ikke spise ditt eller datt var rådene, men alt hun ville ha var det hun ikke skulle ha.

Hvorfor måtte det være slik?

Vel… det endte med at hun spiste det hun hadde lyst på, bortsett fra å drikke te, for det var det eneste som virkelig bød henne imot. Ferdig med det. Det dunket like forbannet uansett. Etter frokosten tok hun med seg en kopp med varmt vann ut i haven og følte den friske morgenluften gjøre seg godt. Hun satte seg på benken under epletreet og konsentrerte seg om å puste rolig og akseptere smerten.

«Kjære hjelperne mine og kjære Nicolas… jeg aksepterer smerten og overgir meg til den.»

Hun forsøkte å slippe ned skuldrene, for meditasjon var helt uaktuelt i den tilstanden hun var i. Men, hun pustet så rolig hun klarte.

Presis klokken ett ringte dørklokken. I det hun åpnet, rakk Theodor Karlsen å ringe på en gang til.

«Beklager, jeg hørte ikke ringeklokken kime,» forklarte han. Lyden av ringeklokken var som en kniv som ble vridd rundt inni hodet og skapte en intens smerte.

«Det går bra… velkommen inn.» Hun gikk til side og slapp ham inn.

Tankene hennes spant rundt, for det var så viktig at han ble fornøyd med det arbeidet hun hadde gjort. Han tok av seg skoene og satte de pent på trappetrinnet inne i den lille gangen. Silverin følte at blikket hans ble litt studerende, og hun undret seg om han trodde hun hadde slurvet i vei for å bli fort ferdig.

«Er alt i orden med deg?»

«Ja… hvordan det?»

«Du virker ikke så opplagt som sist jeg var her.»

«Å… jeg har dessverre fått en slags spenningshodepine for det har kvernet så mye rundt i hodet mitt, etter at du var her sist.»

«Er det noe spennende?» antydet han med en en forsiktig nysgjerrighet, men hun var for nervøs til å svare ham. Spørsmålet ble bare hengende i luften mellom dem.

De gikk ned trappen og inn på verkstedet. Silverin stilte seg ved arbeidsbordet, og helt ubevisst bet hun på underleppen. Theodor Karlsen fikk øye på Tempelridderdrakten som hang på kleshengeren og utbrøt: «Du verden! Så fin den ble.»

Den altfor kjente og ulmende smerten i maven ga seg. Hun følte seg med ett svært lettet.

«Takk, jeg er glad du liker den, for det er veldig viktig for meg at du gjør det.»

«Åh… hvorfor det?»

«Jeg vet ikke helt, men det har noe med hvorfor jeg har vært så anspent de siste dagene. Jeg har gått og fundert på hvorfor det var så spesielt å lage denne drakten.»

Litt forlegen over at hun kanskje var litt rar, fortalte hun ham om verkingen i hånden sin mens hun lagde drakten. Han så litt avventende på henne, men hun hadde en følelse av at det ville være trygt å være åpen og ærlig i hans selskap.

«Kan du mye om Tempelridder-Ordenen?» spurte hun allikevel litt for fort… for å ta vekk fokuset på hånden hun nettopp hadde utbrodert.

«Vel… jeg har lest en del. Det er bare så synd at flesteparten av de som skriver har en tendens til å ordlegge seg negativt. Jeg tror den makten de opparbeidet seg, har skremt vettet av mange mennesker opp igjennom tiden. Og hva gjør du når du blir skremt…? Du skriver neppe noe godt og positivt om dem som har gitt deg den største frykten du noen gang har følt.»

Han avsluttet med å kaste et blikk på hennes venstre hånd som hun masserte, men han sa ingenting for å imøtekomne hennes merkelige håndfenomen. Et langt øyeblikk av stillhet fulgt av undring, rådet unektelig i rommet.

Silverin kremtet. «Du lurte på om jeg hadde noe spennende å fortelle, men det har jeg ikke…» Det kom som en lav og tankefull høyttenkende setning, men så fortsatte hun:

«Jeg tenke bare på en flytur til USA for to år siden, da jeg hadde kjøpt med meg den historiske spenningsromanen The rainbow in the sand. Trøtt etter mange sikkerhetsrutiner på flyplassen satt jeg godt til rette på flysetet, men jeg kjente en rar følelse i maven foran denne lange flyturen til Minneapolis. Allerede mens flyet dundret bortover rullebanen på Oslo lufthavn, stakk jeg hånden ned i bagen for å ta opp boken jeg var så nysgjerrig på. Den hadde ligget i skuffen altfor lenge ulest, og jeg forstod fortsatt ikke hvorfor jeg ikke hadde begynt å lese den ennå…»

Silverin stod fortsatt å gned fingrene vekselvis inni håndflatene mens hun snakket.

«Så fort boken hadde kommet ut i pocketutgave hadde jeg løpt i butikken for å kjøpe den. Jeg husker fortsatt gleden og spenningen, da jeg gikk hjemover med boken trygt i vesken. Den skremte meg litt, og noe i meg sa nei til å lese den. Jeg ble usikker, så jeg la den bare vekk, men glemte den ikke. Som sagt tok jeg opp boken fra bagen vel vitende om at det som stod skrevet i den, ville vekke mine følelser for noe kjent…» Hun trakk pusten raskt inn og pustet fort ut for å finne mot til fullføre historien.

«Jeg skulle få oppleve noe… det var jeg fullstendig klar over, så med kalde hender studerte jeg omslaget før jeg åpnet den nesten andektig. Det første som kommer til meg nå, er at jeg følte en ydmykhet for noe jeg ikke burde visst noenting om. Da jeg begynte å lese de første linjene, hørte jeg en stemme ved siden av meg som brøt inn i en svært privat og spesiell stund for meg.»

«Spennende bok, det der… men det er jo bare oppdikting og tull og tøys.»

«Jeg husker at jeg ble så paff at jeg utbrøt… Hva? Så jeg snudde meg mot mannen på setet ved siden av meg, og så inn i et strengt mannsansikt som prøvde å fortelle meg hvor dum jeg var. Da jeg fikk summet meg, husker jeg at jeg svarte litt irritert at «Hva som er sant eller ikke, er vel vanskelig å si, og det er mye vi ikke forstår som kan være sant.»

«Du vet vel at det som står i den boken ikke er sant, at det kun er fantasi, men den er jo underholdende da!»

Han ga seg ikke, så frustrasjonen i meg våknet, og jeg utbrøt… «Det er nå ikke jeg så sikker på.»

«Lysten til å lese ble allikevel borte, sittende ved siden av denne mannen som jeg følte ødela en viktig stund for meg med sin sannhetsagenda. Så jeg bare lukket boken og la den ned i bagen igjen mens tittelen lyste imot meg da jeg dro igjen glidelåsen. Etterpå ble jeg sittende med lukkede øyne og lot tankene reise dit de ville… og plutselig fikk jeg en indre ro som understreket at alt var i orden. Så jeg sa til meg selv: En dag, Silverin, en dag …»

Theodor Karlsen så tydelig fortvilelsen stå skrevet i ansiktet hennes, og følte nesten en faderlig omtanke for henne der han stod.

«Følelsen av at han latterliggjorde både meg og boken, gjorde at jeg mistet en god del av gleden jeg følte da jeg gikk inn på flyet, og det virket uhyre viktig for ham å slå ned en mulig interessert leser… jo før jo bedre! Han var mye høyere enn meg og hadde et strengt blikk som han senket ned mot meg. Jeg husker han så nedlatende og belærende ut, før han snudde hodet og stirret ut av vinduet. Han snakket ikke mer med meg resten av flyturen, men jeg følte ubehaget i kroppen til vi landet.»

«Jeg kjenner godt til handlingen i den romanen, og ja… der opplevde du hva jeg mener med at et menneskets sannhet er bygd på tanker som ikke trenger å hører realiteten til.»

Theodor Karlsen ristet på hodet og så ned på den spesielle drakten som lå pent sammenbrettet på arbeidsbordet. Silverin hadde med en slags indre fred og kjærlighet brettet drakten slik at det røde malteserkorset var plassert midt på det sammenbrettede stoffet.

«Nei… jeg får se å komme meg av gårde, for jeg har en del arbeid som venter. Det har vært interessant å snakke med deg, og det er godt mulig vi treffes igjen. Da kan vi prate mer om vår felles interesse.»

«I like måte… det var virkelig trivelig å treffe deg også, og det var spennende med dette oppdraget du ga meg,» svarte hun smilende, da det plutselig støkk i henne over å kanskje aldri se ham igjen…

Hvorfor følte hun det slik?

Hun ristet vemodig av seg tanken, da hun husket hva hun glemte å spørre om første gangen hun så ham.

«Sist gang nevnte du at en hadde anbefalt meg… hvem var det?»

«Hans navn er Odd Skarder. Han hadde møtt deg på middelalderfestivalen i Oslo for et år siden. Han fortalte at dere hadde snakket sammen under en ridderturnering, og hadde delt en mugge med mjød.»

«Vet du, det husker jeg. Da hadde jeg det gøy, kan du tro… Jeg kan ikke huske navnet, for jeg er håpløs dårlig til å huske hva folk heter. Ansikter og stemmer, det går bedre. Jeg husker i hvertfall at mjød og musikk, og kjekke riddere i full brynje på hesteryggen satte blodet i brann.»

Så lo hun en spontan sprudlende latter og kjente at hun rødmet selv om hodet banket som besatt. Hun husket godt hvor gøy hun hadde hatt det den spesielle dagen.

«Ja, han fortalte at det var en spesiell fin dag. Her har du oppgjøret for jobben, og igjen… tusen takk!»

Silverin tok imot sedlene og takket, og ønsket ham lykke til med feiringen av vennen hans og overrekkelsen av sverdet.

«Takk for det,» smilte Theodor i det han gikk ned yttertrappen.

Lettet og glad for at alt hadde gått så fint, smilte hun lykkelig tilbake. Da han hadde gått flere skritt vekk fra døren, lukket hun ytterdøren stille bak ham og låste som hun alltid gjorde.

Det var så godt for henne å treffe en slik hyggelig person som hun følte hadde en behagelig og god energi som passet henne perfekt. Helt avslappet var det svært sjelden hun klarte å være sammen med andre mennesker, men denne mannen hun hadde hatt innenfor døren to ganger, var det ikke mulig for henne å spille skuespill overfor. Så nær seg selv hadde hun nok aldri før vært i sosiale lag.

På vei inn i stuen ønsket hun at det en dag ville bli en mulighet til å treffe ham igjen, mens hun tankefull gikk bort til bokhyllen vis a vis terrassedøren. Smerten i hodet sendte nådeløse støt igjennom henne da hun ble stående å se på bokryggene. De gyldne ordene The rainbow in the sand fremhevet seg selv mot henne. Det var som om ordene sa, «Se meg… se meg da!»

Pulserende og i takt med pulsslagene i hodet vibrerte bokstavene stadig sterkere imot henne, helt til fingrene på magisk vis ble trukket mot boken. Hvor ofte hadde hun ikke gått forbi romanen uten å registrere det? Nå derimot fikk hun en brennende lyst til å lese den med en gang. Den kjølige bokpermen veide godt i hånden, og hun ble stående å se på omslaget.

«Kanskje Theodor Karlsen var en katalysator for deg,» lød det i hodet hennes, mens hun studerte konturene av det svakt synlige kvinneansiktet med det nedslående blikket på coveret. Det tydelige vemodet fascinerte henne. Hvem hadde hun vært som kvinne, og hva hadde hun likt å gjøre?

Likte hun blomster? Og lukten av den søte duften av dem? Kanskje hun likte sterkt krydret mat og drikke…

Hun stod muligens og nøt å se på den lysende månen om kvelden slikSilverin gjorde, og ønsket seg hemmelighetsfulle og vakre opplevelser hun også.

Med rolige, men uunngåelige skritt beveget hun seg bort til puffen i stuen og bar den bort til gyngestolen.

Lys… jeg må ha levende lys.Hun tente det eggehvite stearinlyset i den høye messingstaken på stuebordet og satte på rolig og dempet bakgrunnsmusikk. Plantet seg selv godt til rette i stolen med et pledd over bena og begynte å lese. Mens hun flyktet inn i historien, ble hodepinen svakere og svakere. Den hadde nå mistet eneretten på oppmerksomheten hennes.

Kapittel 8

Tankene reiser tilbake til London

Dagene gikk fort, selv om Silverins studier tok lengre tid enn før, for nå var hun inne i en vanskelig og litt kjedelig epoke. Hun var null prosent i nærheten av å være teoretiker. Navn og tall, og kompliserte vendinger gjorde henne dødsens trett. Nå hadde hun lest samme side fire ganger uten å forstå det spott av det som stod der.

«Herre Jemeni, så kjedelig!» stønnet hun og kastet boken ifra seg på sofaen.

Den ville ha sprettet opp igjen hvis ikke putene hadde vært så myke. Hodet deiset bakover på sofaryggen, og hun stirret oppgitt i taket. Hvordan… skulle hun klare å lære de teoretiske forklaringene om hvordan universets krefter fungerte. De kompliserte veiene til opplysning ble en ubegripelig og nådeløs vei. Hvorfor må alt være så inni hælvete vanskelig?

«Det er i grunnen veldig enkelt,» hvisket det i øret hennes.

«Jammen, så vis meg hvor enkelt det er da…» ropte hun høyt ut i rommet og håpet i et brøkdels sekund at den som sendte beskjeden fikk vondt i ørene.

Plutselig følte hun at latteren boblet nede i strupen av ordet hælvete, for hun var jo på vei inn i lyset. Det var en enorm lettelse å kunne ty til uttrykk som inkluderte bokstavene E, A eller til og med Æ, da den uutholdelige frustrasjonen under huden bare måtte få utløp. Å synge på ordet «fillern» hadde ikke gitt noen som helst tilfredshet. Overkroppen hennes sank ned fra sofaryggen, og hun ble liggende i en stilling som langt fra var elegant, mens hun lo så tårene rant.

Bak øyelokkene så hun for seg hvordan det ville være å stå foran døren til helvete og banke på. Døren ville utvilsomt bli åpnet av en liten, mørk skrott med pistrete, grått, langt hår og utstående øyne. Den grå tungen hans ville henge ut av de sprukne, tynne, likbleke leppene. Så hyggelig hun klarte, ville hun så ha spurt denne stakkaren om veien til lyset.

«Hvorfor i svarte kommer du hit og spør etter lyset, din dust?» ville det ha spraket fra skrotten. Deretter ville han ha slamret igjen den tørre, slitte tredøren i fjeset på henne, så den ene hengselen knakk.

Det siste Silverin så før hun åpnet øyene og tørket lattertårene, var en gråaktig strime som ville lokke til seg de som ikke likte å få lys i øynene. Lattertårene gjorde håndbakene våte, og det føltes så godt å få le skikkelig.

Hun forlot helvete glad og fornøyd og snudde seg så mot lysenglene isteden. Med et stikk av dårlig samvittighet sendte hun et unnskyld til englene og deres utrettelige arbeid for menneskeheten, for at hun i et øyeblikk ønsket at den som hjalp henne, skulle få vondt i ørene.

«Unnskyld!»

Silverin håpet at de forstod henne litt, og følte mer enn hun tenkte at de var nok forbannet innimellom de også. De jobbet sikkert iherdig med å balansere de mørke kreftene som truet rundt enhver sving, sånn at menneskeheten fikk sjansen til å forandre seg til det beste.

Var Silverin i lyset eller i mørket?

Var hun i tåke eller i regn?

Var denne inkarnasjonen en oppvåkning eller skulle hun bare trekke dynen over hodet og være prinsesse vil ikke? Hvordan kunne hun noensinne finne ut av hvor hun var på livets tre? Midt i denne lattermilde frustrasjonen fikk hun plutselig en idé. Veien til opplysningen var rett foran nesen hennes.

«Det må være en genial løsning som er så enkel at jeg en dag snubler over den,» trøstet hun seg selv høyt, mens hun snakket ut i stuen.

«Kanskje hvis jeg klarer å lese en side til og huske noe av det jeg leser, kan jeg få lov til å fortsette med romanen,» bønnfalt hun høylydt sin uinteresserte personlighet, i håp om at den ville høre etter.

Hun reiste seg opp og søkte støtte i sofaryggen igjen, mens hun lidende stirret ned på det kjedelige omslaget på boken som skulle forklare henne Kabbala på en enkel måte.

Hvor mye lettere hadde det ikke vært å forstå handlingen i boken om den unge gjetergutten som var en åndelig alkymist uten å vite det. Der hadde hun funnet seg til rette med en gang. Hun forstod det hun leste, og hadde lest den flere ganger og oppdaget ny visdom hver gang. Hun husket så inderlig vel, hvor fascinert hun hadde blitt av ordet alkymi.

«Jeg vil bli en alkymist som deg,» hadde hun hvisket til gutten i boken.

Vel… der satt hun, og det verket i kjeven av hennes sammenbitte tenner. Så, med en kraftanstrengelse, tok hun seg sammen og leste de fem sidene som var igjen av kapittelet.

Ord som egenforståelse og tegningene av de tre trianglene i livets tre, fikk henne igjennom det evigvarende kapittelet. En følelse av takknemlighet gjennomstrømmet henne da hun en time senere nådde punktumet for kapittelet. En fullført oppgave av et eller annet som føltes viktig… men hadde hun lært noe? Eller forble det bare mange uforståelige ord for henne akkurat nå?

«Antakelig så er jeg opplyst allerede, og ser ikke vitsen med hvorfor jeg skal bruke tid på uvesentligheter,» ropte hun ut i stuens «tomrom».

Rommet hadde nå blitt forvandlet til et usynlig vesen, som lekte katt og mus med hennes manglende teoretiske sans. Mens hun forsatt lo så tårene rant, svingte hun seg brått rundt og deiset ned på det lyse harde laminatgulvet.

Kanskje fikk hun litt hjelp til akkurat den svingende bevegelsen som forårsaket deisingen ned av sofaen?

Englene har også humor.

Tankene flyttet seg tilbake til den gørr kjedelige boken. Matt av følelsen over å ha sklidd ned igjen fra den anstrengende krabbeturen halvveis opp den komplett teoretiske fjelltoppen av en bok, irriterte henne. Hun fikk bare håpe at noe hadde nådd inn i hennes indre. Det gjenstod bare å vente og se…

Kvelden sèg innover, og hun la seg ekstra tidlig medspenningsromanen ved hodeputen. Den rykende varme teen, stod på hyllen ved hodeenden av sengen. Hun trakk morgenkåpen tettere rundt seg, danderte dynen opp i fanget og plasserte boken oppå. Slik likte hun å tilbringe kveldene før hun la seg, hvis hun ikke så en romantisk film da.

Hun elsket filmer fordi hun følte seg så knyttet til både de foran og bak kamera. Hun gråt og lo og klappet i hendene av begeistring som et lite barn når geniale løsninger skapte en lykkelig slutt.

Men… som en pertentlig skolefrøken, hadde hun med en bestemt mine gitt seg selv en oppgave den dagen hun leverte den ferdigsydde tempelridderdrakten. Les boken nå!

Det virket som om det ble fortalt henne at romanen var et ledd i en utvikling av noe viktig. Det var så mange andre bøker som ventet på å bli lest, men denne hadde trukket hardest i henne. Da hun strøk venstre håndflate over omslaget, kjente hun en sitring som sendte en iling gjennom henne, helt ned i dypet av magen.

Hadde hun hatt mystiske evner, ville det sikkert ha sett ut som små, myke lyn fra universet magiske lys som lekte rundt inni magen, lange lekende lenker som feide gjennom enorme avstander for å leke med henne… akkurat i dette øyeblikket.

Hun åpnet boken, tok ut det vakre bokmerket med en barneengel der hun sist hadde avsluttet, og la det forsiktig på lakenet ved siden av seg. Øynene ble ledet videre inn i mysteriet langt bortenfor Hamar, akkompagnert av regnet som trommet rytmisk på hustaket. Historien var kommet dit hvor ridderen hadde ankommet Londonmed hesten i rolig skrittgang på vei motTempelridderkirkenfor første gang. Han åpnet akkurat opp døren og gikk ned i smuget da Silverin straks begynte å tenke på sin første Londontur i februar for fire år siden.

Helfrelst som hun hadde vært av filmene om Ringenes Herre, hadde hun fått anledning til å delta på en konsert i The Royal Festival Halli London med Howard Shore, komponisten av filmmusikken. Hun hadde meldt seg inn i Ringenes Herres Fan Club, og mange ivrige helfrelste tilhengere skulle på konserten. Selv om det var svært kostbare turer, bestemte hun seg for at hvis det var mulig, så ville hun delta på et av arrangementene som ble annonsert uavbrutt. Det var for langt å reise til USA, så da reklamen for en konsert i London dukket opp, hoppet hun på. En mail ble sendt i full fart til arrangøren, og vips så skulle hun endelig få delta på konsert med andre fans fra England.

Hun hadde lyttet til magefølelsen om at det ville være trivelig å bo på et koselige hotelli Bayswater, og det fikk hun helt rett i. Hun hadde storkost seg der. Hun hadde gått rundt, eller brukt de toetasjes bussene rundt i London og nytt metropolen. På turistkartet fant hun ut hvor hun skulle gå for å komme til konserthallen. Kartet hadde ledet henne ut i den brede gaten The Strand. Der hadde det vært stappet med trafikk, og Londonbussene sneglet seg avgårde snute mot hale tett i tett bortover gaten.

Små sjapper med glorete varer i Storbritannias farger og flagg, lå vegg i vegg med eksklusive butikker og hoteller. De mange århundre gamle fantastiske byggverkene hadde følge av gamle vakre løvtrær. En gammel rød telefonkiosk var plassert rett foran en vakker liten kirke midt i y-krysset i gaten.

Helt oppslukt av støyen og menneskene som hastet avgårde i dresser og drakter på høye hæler, vandret hun etter dem som en stresset sinke i rushtrafikken. Bykartet hadde hun lagt i vesken, for hun ønsket å bare falle inn i byens atmosfære… hun hadde det jo ikke travelt. Allikevel merket hun fort at hun satte opp tempoet for å falle inn i rytmen til Londonerne.

Imponerende raskt fant hun nedgangen til broen som krysset Themsen. Da en dame stoppet henne for å spørre etter veien til et sted hun aldri hadde hørt om, følte hun seg inne i varmen… stolt og glad. Nå følte hun seg sikker på at hun ikke så ut som en turist.

The Royal festival Hall, lå på den andre siden av elven, like ved det store pariserhjulet The London Eye. Hun merket seg en veskebutikk på hjørnet, slik at det ble enklere å huske hvilken liten sidegate hun måtte gå inn i neste kveld til konserten. Den niende februar skulle hun endelig få oppleve musikken live.

Inntil et butikkhjørne ble hun stående helt stille ved inngangen til den lille sidegaten. Folk hastet avgårde rundt henne på alle kanter, og biltrafikken bråkte i ørene.

Det var som om noe ville ha hennes oppmerksomhet der hun ustanselig ble forbipassert. Hun hevet hodet og snudde seg for å se bortover gaten. Det var av en eller annen grunn behov for å fortsette bortover The Strand. Hun fortsatte å følge strømmen av mennesker og mange som kom imot henne med et konstant «Sorry» på sine lepper.

Etter en liten stund kom hun til The Royal Curt of Justice. Hun stoppet brått da hun så det enorme og vakre katedrallignende byggverket.

«Ååå!» utbrøt hun.

Der kjente hun et dytt i ryggen.

«Sorry,» hørte hun for ente gang, i det en ung herre i grå dress med rosa slips nesten gikk henne overende.

«Sorry,» kvitterte hun lei seg for å være en slik kløne, men han hørte henne ikke, for han var allerede borte i vrimmelen.

Fascinert ble hun stående å ta innover seg dette fantastiske synet av en rettsbygning. Folk kom og gikk hele tiden, og sorte biler med sotet glass kjørte inn og ut. Det stod flere store pressebiler med antenner og paraboltallerkener på takene overalt i krysset og utenfor rettsbygningen. Halvveis oppe på fortauene og i sidegatene var det parkert presse-minibusser. Fotografer og journalister stod og diskuterte et eller annet hun ikke hørte.

Full av nysgjerrighet gikk hun bort til en fotograf og spurte hva som skjedde der, og han så litt utålmodig på henne, som om han var redd for å gå glipp av noe stort.

«Et kjendispar har gått til rettssak på grunn av paparazzibildene fra bryllupet deres.» Nesten før han hadde snakket ferdig, klistret øynene hans seg tilbake på rettsbygningen.

Nysgjerrig og spent ble også Silverin stående å vente og nøt de fantastiske spirene og utsmykningen på det sandgråe enorme mesterverket. Majestetisk og eneveldig strakk byggverket av en katedral seg oppover mot den gråsjatterte himmelen.

Men… det ble litt kjedelig å stå der, så nesten uten å merke det hadde hun krysset en sidegate, da hun oppdaget at gaten smalnet og gjorde en liten knekk mot høyre. Hun hadde ikke gått mange meterne før hun stoppet igjen og snudde seg og så tilbake på The Royal Curt of Justiceet øyeblikk før hun lot kjendiser være kjendiser. I stedet kastet hun et blikk på veggen til høyre for seg og så skriften The Inner Temple. Forundret ble hun stående å se på skiltet.

Hva er dette?

Noe skjøv henne forsiktig, men bestemt mot døren rett ved der hun stod. Uforstående og usikker med litt motstand tok hun noen skritt vekk fra døren. Men så følte hun en enorm sterk trang til å snu, og gikk tilbake. Magen strammet seg merkbart. En verkekløende følelse fikk hennes oppmerksomhet i venstre hånden.

Hva er det som skjer nå, da?

Den kløelignende verkingen ga seg ikke mens hun engstelig stirret etter tegn inni hånden og følte seg med ett veldig alene.

Men det var ingenting å se der. Hånden var slik den alltid var, mente hun. På instinkt strakk hun ut hånden for å ta på veggen.

«Jeg kan vel ikke gå inn her?» hvisket hun i en samtale med hånden, men det var ikke mulig å gå videre heller. Tilslutt dyttet hun forsiktig på den smale gamle tredøren, og den gikk opp.

Var det lov å gå inn her?

Men hun måtte bare, og idet hun skulle gå inn, kom to dresskledde unge menn opp bak ryggen hennes. Hun gikk øyeblikkelig og litt skamfull til siden for å slippe dem frem. De smilte og holdt døren oppe for henne. Hun takket sotrende og gikk pliktskyldig inn etter dem. Det var mørkt og smalt der.

Veggene på begge sider bestod av små mørke stener og murstener, og plutselig følte hun seg hensatt i gammel tid. Det var en kjølig, stillestående bris som omsluttet henne som en kald trekk innenfor den store gamle tredøren, som holdt det moderne London ute. Forsiktig gikk hun nedover den svakt hellende, brostensbelagte passasjen. Smuget åpnet seg da hun nærmet seg en kirke.

Silverin kom inn i en koselig bakgård med bygninger og store trær. Til høyre for henne da hun kom ned til kirken, gikk det en smal allè til høyre. Hun kikket inn og skrittet sakte innover. Tok frem fotoapparatet og knipset tre-fire bilder av de kontrastfylte rød-rustfargede og høye murstensbygningene.

Fascinert gikk hun tilbake der hun kom ifra og ble stående å se på den runde gamle stenkirken. Dette var spennende, for hun hadde ingen anelse om hva dette var… men den samme følelsen som pleide å komme når hun stod i nærheten av kirkebygg, manifesterte seg umiddelbart. Hun måtte inn i en kirke hvis det var en der hun kom.

Hvorfor? Det visste hun ikke! Hun hadde aldri vært religiøs, så det kunne ikke være det som var årsaken. Det var heller stillheten og følelsen av noe… kjent…?

Hun gikk nærmere den bueformede tunge tredøren og ble stående under himlingen som var bygget foran den og lot hånden stryke over de gamle stenene. Grønsken hadde satt sine spor, og det føltes så godt å stå helt inntil et slikt ærverdig byggverk. De fantastiske ornamentene som gikk i bue på bue rundt øvre delen av døren stoppet ikke der. De snirklet seg innover i hennes bevissthet med følelsen av hemmelige dører som kun åpnet seg for de verdige… eller de innvidde. Buene smalnet for hver rad opp mot himlingen med roser og liljer annenhver gang. Noen var uten blomster, som kanskje indikerte forskjellige nivå. Alle de sandbrune buene samlet seg i en kraftig stamme nedover på hver side av døren.

«Hva er bak deg, din mektige dør?» hvisket hun lavt og dyttet forsiktig på det massive treverket, men den rikket seg ikke.

Hun snudde seg for å finne en annen måte å komme seg inn på og så mot den store plassen litt lengre inn i bakgården. Med ivrige skritt gikk hun tilbake til den smale gaten og passerte den runde kirken. Der fant hun en statue. Statuen var av en hest med to ryttere og laget i grå sten. Den var så vakker i sin ydmykhet om å dele og eie lite.

Silverin knipset en serie bilder fra alle kanter og så hovedinngangen i en nyere del av kirken på motsatt side av der hun stod. Ærbødig og sakte gikk hun mot inngangen. Med en voksende spenning i seg som hun ikke hadde kjent før eller forstod, la hun forsiktig hånden på det gamle kraftige dørhåndtaket, trykket det ned og presset døren innover. Den åpnet seg heller ikke!

«Å, nei… vær så snill. Vær åpen da!»

Hun kikket rundt seg og så at det hang flere plakater og en lapp med åpningstider på veggen til høyre for døren.

«Beklager, stengt syvende – tiende februar grunnet oppussing.»

Oppgitt sank hun litt sammen der hun stod utenfor det hun var utestengt fra og syntes det var kjempeleit til tross for at hun nesten ikke hadde turt å gå inn. Gråten var på vei, for det virket som om hun var blitt utestengt igjen.

Igjen?

Uten mål og mening og skuffet gikk hun rundt mellom de staselig bygningene i bakgården. Hun møtte stadig unge veldressede menn som kom imot henne med sine mørke dresser og blanke sko og stresskofferter.

I den store grå bygningen til høyre for henne var vinduene plassert så lavt nede på veggen at hun lett kunne titte inn gjennom dem, og forstod at det var små kontorer. Det lå stabler med papirer og mapper på skrivebordene, og lange sorte kapper hang på knaggene på veggen.

På vei ut så hun en liten butikk som solgte sorte kapper, mavebelter og hvite parykker. Det var ikke stort mer hun kunne gjøre der inne. Vemodig og tung i hjertet gikk hun tilbake dit hun kom inn og åpnet den smale tredøren igjen.

Denne gangen hun gikk gjennom den tunge tredøren, kom hun tilbake til hverdagen hvor bylarmen slo imot henne. Der inne hadde det vært så fredelig… stille, men følelsen av ukjente og uoppgjorte oppgaver hang i henne som seig kvae.

Instinktivt følte hun at dette ikke var den eneste gangen hun hadde vært der. The Inner Temple og hele stedets atmosfære hadde en sterk innflytelse på henne, så sterk at hun aldri ville klare å dytte det bort og vekk. En usynlig dør hadde åpnet seg dypt inni hennes underbevissthet. Her var det noe hun skulle lære… eller oppdage.

Hun var fortsatt lei seg, men så kom smilet, for hun hadde funnet en fredelig plass hun kunne besøke hvis det ble en tur tilbake til London en annen gang, noe hun helt sikkert kom til å gjøre, i hvertfall etter denne opplevelsen.

Det var både spennende og morsomt å fortsette å lese i spenningsromanen og samtidig få en levende beskrivelse av hvordan ting faktisk utspilte seg videre i historien. Alt ble så mye mer levende når en hadde en opplevelse av gjenkjennelsen. Dessverre kunne hun ikke følge bokens hovedperson inn i kirken, siden den hadde vært stengt for henne den dagen.

Vel… kanskje en annen gang…

Gjenopplevelsen av Londonreisen hadde gjort henne merkelig utmattet. Hun puttet bokmerket tilbake på plass i boken og la den ifra seg på nattbordet. Et tungt sukk av overgivelse forlot henne i det hun slukket lyset.

Kapittel 9

Jerusalem

På den tiden da Jesus vandret på jorden

Hun stod i skyggen under Oliventreet, med hodet hvilende inntil trestammen. Hun trengte så sårt litt tid for seg selv. En sval vind strøk over kinnet hennes denne tidlige morgenen. Hun var kledd i en gråbeige fotsid tunika, med et lysebrunt sjal rundt hodet og skuldrene. Sjalet hun hadde drapert rundt seg som en lang kappe, dekket det lange mørke bølgende håret som rakk nesten til livet når det hang fritt nedover ryggen.

Hun gledet seg til å vandre med Ham i dag. Dette var den tredje dagen, og hun var en kvinne. Flere av de mannlige disiplene hadde problemer med at hun var en kvinne og gjorde alt for å sverte henne i sine egne og andres øyne. Det var tungt å høre ryktene om hvor dårlig person hun var. Alt var galt med henne. Allikevel smilte hun og så opp mot den skarpe blå himmelen denne tidlige morgenen.

«Det blir nok bedre når de blir kjent med meg…»

Hun berørte forsiktig et olivenblad fra grenen over hodet sitt og studerte bladet fra forskjellige vinkler. Grågrønt med innslag av sølv vekslet på ettersom hvordan solen skinte på det. Hun veide det i håndflaten og studerte årene i bladet. Til det vakre bladet hvisket hun ømt:

«Du er fri. Uten en eneste mørk tanke, og du bærer med deg en skatt som ingen klarer å få tak i. Du bærer med deg skygge og sol.» Hun sukket av vemod.

«Mat gir du oss, og du ber ikke om tjenester i gjengjeld. Du lever av solens ild og månens kraft. Et slikt skaperverk som deg… er helt rent.»

Hun lo av seg selv mens hun snakket til bladet, som om det var en person som stod sammen med henne. Men for henne var det ingen forskjell på treet og et menneske. Hun følte seg også så fri sammen med Oliventreet. Ingen kritikk eller onde ord kom fra bladene, eller roten som bar frukten.

Hun strakte opp den venstre hånden og holdt rundt den nærmeste grenen. De spinkle små fingrene klarte akkurat å holde rundt grenen, slik at fingertuppene traff håndbaken hennes. Hun flyttet oppmerksomheten til grenen og kjente pulsslag i hånden.

«Nå puster vi sammen, og det er ingen forskjell på oss.»

Hun tok seg til hjertet med høyre hånden og konsentrerte seg om å kjenne fellesskapet med treet, som strakte seg ut som en krone rett over hodet hennes.

«Snakk til meg… og la meg forstå hemmeligheten din, slik at jeg kan være som deg, kjære venn. Jeg vil gjerne kjenne kjærlighet for de som sårer meg, truer meg, og snakker stygt om meg.»

Tankene skiftet fokus fra det vakre treet til hverdagen med disiplene.

«Lær meg alt jeg trenger for å være verdig å følge ham. Hjelp meg slik at jeg kan hjelpe ham når han blir sliten og trist.»

«Ja… jeg har sett det, forstår du. Han smiler og hjelper alle, men jeg ser det inni ham.»

«Bare tre dager har jeg fulgt ham, men egentlig er det et helt liv… ja, mange liv. Dette er bare fortsettelsen av det vi hadde sammen sist vi vandret her på jorden. Vi må ha kjent hverandre i mange liv.»

«Jeg kan ikke befri meg helt fra å tenkte på hva vi vil være for hverandre… når vi møtes igjen i neste inkarnasjon. Jeg trenger ikke si noe, for han ser det samme som meg. Jeg må passe meg så ingen forstår at vi kjenner hverandres sjel.»

Min tvillingsjel… fòr det gjennom hodet hennes. Med ett stakk vemodet dypere igjennom henne, da det plutselig ble vekket til live en mulighet for at han ikke ville inkarnere flere ganger. Han virket så fullendt.

Sammen med rislingen fra treets blader ristet hun av seg følelsen av hvor alene hun ville leve uten ham i livene sine. Samtidig var hun uendelig glad for hans mulige oppstigning i høyere sfærer. Hun løsnet hånden rundt grenen og så opp i trekronen.

«Dette er vår hemmelighet, ikke sant? Nå har vi en skatt sammen, du og jeg.»

Oliventreets grener rislet i vinden. Det var det eneste treet kunne gjøre for å gi Maria Magdalena sitt svar om at de nå delte en skatt… og en dyp visdom sammen.